Frykt og sinne i Thailand
BANKOK: Politikens Asiakorrespondent forteller hvordan europeere i Thailand nå møtes med frykt og sinne fordi de oppfattes som potensielle smittespredere.
Claus Block Thomsen
rettet mot hvite utlendinger i Thailand.
«I dag besøkte jeg Chiang Mai (en storby nord i landet, red.), og merket meg at det knapt var noen kinesiske turister der. Alle man ser er hvite utlendinger. Ikke bare det, men 90 prosent av thailenderne baerer masker. Ingen av de hvite utlendingene gjør det. Dette er grunnen til at landet vårt infiseres over alt», sto det ifølge The Thaiger i oppdateringene, som fortsatte:
«For tiden er det vinter i Europa, og de hvite utlendingene kommer til Thailand for å gjemme seg for sykdommen. Mange hvite utlendinger kler seg i skitne klaer og vasker seg ikke. Som verter bør vi vaere svaert forsiktige».
Etterpå avviste Anutin Charnvirakul overfor BBC at han hadde skrevet meldingene, og viste til at mange flere enn han selv hadde hatt tilgang til Twitter-kontoen.
Plutselig hardhet
Uavhengig av om denne forklaringen var riktig eller feilaktig, bidro den til å blottlegge frykten og sinnet overfor europeere, som de siste ukene har fortrengte det ellers berømte thailandske smilet.
Selv har jeg bodd i Thailand i over tre år og har besøkt landet kontinuerlig de siste 2+ årene, og jeg har aldri før merket en så plutselig hardhet.
Normalt ligger det dypt forankret i landets kultur at man aldri må fornaerme eller avvise andre mennesker. Man skal heller si noe avvaepnende, selv om det kanskje ikke er hele sannheten. Slik er det ikke nå lenger.
De fleste thailendere er irriterte over at i alle fall halvparten av de europeiske turistene i Thailand ikke bruker munnbind. Det oppfattes som uansvarlig og respektløst, fordi det i likhet med mange andre asiatiske land i Thailand eksisterer en fast tro på at munnbind forhindrer smittespredning.
I tillegg spiller det inn at Thailand de siste ukene har opplevd en relativt bratt økning av registrerte smittetilfeller, uten at nivået dermed har naermet seg italienske eller kinesiske tilstander. Ifølge thailandske myndigheter skyldes en stor del av smittespredningen at utlendinger og hjemreiste thailendere har bragt smitten med seg fra Europa.
På inngangsdøren til boligkomplekset mitt i Bangkok henger det nå et skilt hvor det står «Full».
I boligkomplekset kan man både leie leiligheter og alminnelige hotellrom, men det stemmer ikke at alt er opptatt. Faktisk står de fleste av rommene tomme, noe utleieren min også innrømmet da jeg snakket med henne nylig.
– Men jeg vil ikke ta inn europeere slik at de smitter oss andre, sa hun som ellers pleier å vaere åpen og imøtekommende, uten unntak.
Tidligere denne uken fortalte en dansk mann, som ble adoptert fra Korea som barn, i en spalte i Politiken, om hvordan folk på gaten i Danmark så på ham med avsky fordi han hadde asiatisk utseende og dermed helt sikkert måtte vaere en smittebaerer.
I Thailand opplever jeg nå den samme stigmatiseringen, men med motsatt fortegn.
– Ja, ja. Dere i Europa stenger grensene, mens vi fortsatt tillater dere å komme inn og smitte oss, sa en ansatt i resepsjonen i boligkomplekset mitt til meg da jeg for et par uker siden kom tilbake til Thailand etter å ha vaert på ferie i Danmark.
Hos noen merker jeg et sinne, mens hos andre merker jeg frykt.
Et lite stykke bortenfor der jeg bor, ligger et boligområde hvor jeg innimellom setter meg ved en kiosk for å snakke med de lokale om løst og fast. Kioskeieren er en middelaldrende kvinne som normalt er vennlig og smilende.
Men da jeg nylig kom forbi, reiste hun seg og gikk.
– Jeg vil helst bare betjene de som bor her i nabolaget, sa hun til meg, før hun imidlertid ombestemte seg og ga meg ølen jeg hadde bestilt.
Dobbelthet
Frykten for smitte utenfra har ført til at Thailand denne uken har stengt grensene sine fullstendig. Regjeringen har utelukkende begrunnet det med helsefaglige argumenter, men helseministerens utfall mot spesielt europeiske turister avspeiler samtidig en dobbelthet som har kjennetegnet holdningen til utlendinger i flere tiår.
På den ene siden er thailenderne glade for milliardinntektene turistindustrien skaper. På den andre siden er det heller ikke glemt at de europeiske kolonimaktene i sin tid resulterte i at Thailand gikk glipp av store besittelser i nåvaerende Malaysia, Myanmar, Kambodsja og Laos.
Samme tendens ser man i andre asiatiske land. Konsekvensen er at vi som europeere må venne oss til at også vi kan bli ofre for stigmatisering, ja kanskje til og med rasisme.
Nå er det vi som er de farlige og fryktede smittebaererne.