Vindu mot rettigheter
KRONIKK: Det sies at et samfunn måles på hvordan det tar seg av sine mest sårbare. De som trenger at samfunnet er der og tar imot når livet utfordres. Det er samfunnets syretest. sårbarheten og utsattheten som barn og funksjonshemmede har, må samfunnet ta inn over seg og ta på alvor. Skole, fritid og lek, hvile og rett til beskyttelse – det er noen eksempler på barns rettigheter. Nå er rammene for noen av disse rettighetene satt på vent, og aktivitetene er flyttet inn bak lukkede dører og vinduer. Vi må tørre å åpne disse vinduene. Vi trenger vinduer som er åpne og nypussede. Barn og sårbare må vaere synlige!
Hjemme skal vaere den trygge basen. Det vet vi at den ikke er for alle. Mange barn og funksjonshemmede utsettes for krenkelser, vold og overgrep. Hver dag. Det gjør hele eksistensen til barn og sårbare utrygg. Hver dag. Og de fleste krenkelser mot barn og andre sårbare skjer hjemme, utført av naere personer. Hver dag. Vi vet at dette skjer, og det utfordrer fellesskapet når vinduene for innsyn lukkes. Ett av fem barn har vaert utsatt for vold fra foreldrene sine. Barn som utsettes for overgrep av sine naermeste snakker sjelden om det – men blir syke som voksne. Vold, overgrep og krenkelser blir ikke avlyst i en krisetid. De skjer. Det krever en ekstra årvåkenhet fra oss som er på utsiden av vinduene og veggene, et ekstra blikk på barna og andre sårbare. Vi kan ikke tåle at overgrep og vold skjer mer i en krisetid – konsekvensene er for store.
Avhengige av trygge voksne
Når et barn utsettes for situasjoner som er så overveldende og skremmende at de ikke har mulighet til å forstå hva som skjer, kan det utvikle et psykisk traume. Slike situasjoner kan vaere overgrep og vold. Barn har ikke en fullt utviklet hjerne, og det har betydning for hvordan de reagerer på stress og trusler; hjernen klarer ikke å fordøye eller sortere inntrykkene. Alvorlig stress – som trusler og overgrep – kan sette barnet og den sårbare i en kontinuerlig opplevelse av fare. I en slik situasjon er barnet avhengig av trygge voksne som kan regulere stressopplevelsen, og bidra til å fordøye og sortere de overveldende opplevelsene. Regulering kan sees i sammenheng med en type vindu som kalles toleransvinduet. Toleransevinduet er en ramme hvor barnets aktivering er optimalt, og hvor det håndterer reaksjoner og emosjoner på en formålstjenlig måte. For høy eller for lav aktivering kan gjøre at barna og de sårbare havner utenfor toleransevindusrammene; i en kjemp-, flykt- eller frys-reaksjon. Barn og andre sårbare trenger trygge, modige voksne omsorgspersoner rundt seg som kan bidra til at de holder seg innenfor toleransvinduet sitt. Mangelfull reguleringshjelp kan gjøre utsatte barn og sårbare til syke voksne. Når vi vet at de helsemessige konsekvensene av å bli utsatt for vold og overgrep som barn kan vaere veldig alvorlige, har vi et ansvar for å pusse vinduene våre slik at vi ser ut – og kreve at vinduene inn til barn og andre sårbare er åpne.
Nasjonal unntakstilstand er en skremmende situasjon. Det medfører utrygghet – spesielt for barn og andre sårbare grupper, og spesielt i hjemmet. De fleste barn lever nå dagene sine i det som skal vaere en trygg base. Hvis det er «hjemme» som er selve trusselen, stiller det store krav til fellesskapet rundt. Trygghet er en menneskerettighet som barn og andre sårbare grupper har. Både utenfor og i overveldende situasjoner. Èn av barnerettighetene – og herunder rettighetene til funksjonshemmede – er retten til at ingen skader eller misbruker dem.
Banke på andre vindu
Hvis unntakstilstanden blir langvarig, vil synlige sår og skader vaere borte når vinduene åpnes igjen. Vi må se ut av vinduene våre – og banke på andre vindu. Vi må tåle å se det som er på innsiden. Som voksne må vi tørre å spørre, og tåle svaret – for å gjøre hjemme til en trygg arena.
Kan vi vaere enige om at denne syretesten skal samfunnet bestå?
Vold, overgrep og krenkelser blir ikke avlyst i en krisetid.