Ekstra mange får kulturstipender i Stavanger i år
STIPEND: Ti kunstnere får 50.000 kroner hver i stipend fra Stavanger kommune. Her er alt fra utforskning av folkemusikk til fotokunst og roman fra muslimsk miljø representert.
– Kvaliteten på kulturlivet i Stavanger er høyt. Vi får alltid gode stipendsøknader, og i den situasjonen vi er i nå er det selvsagt ekstra kjekt at vi har fått utvidet ordningen fra sju til ti mottakere, sier Dag Mossige, leder av utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog.
Formålet med kulturstipendene er å bidra til kvalitet, nyskaping, forskning, tilgjengelighet eller bredde innen området kunstneren jobber i.
Vanligvis deler vi ut stipendene på Ledaal, men av naturlige grunner blir det vanskelig i år. Her er mottakere av kulturstipend 2020:
Musikk
Anders Hana: Forskning på norsk tradisjonsmusikk og hvordan det går an å overføre tonaliteten til moderne instrument. Lage ny musikk basert på og inspirert av tonalitet og rytmikk i norsk folkemusikk. Reise rundt og lete etter spelemenn som ikke er så oppe i dagen og presentere de for publikum i Stavanger på folkemusikkserien Gorrlaus.
Espen Kluge: Skal bruke stipendmidlene til å sette av tid til å utforske krysningen mellom kunstig intelligens og musikkomposisjon, prosjektet skal resultere i et nykomponert stykke, med to komponister, Kluge selv og hans algoritme. Musikken skal presenteres i form av innspilling og konsert.
John Lilja: Ønsker å lage et gjennomkomponert verk for symfoniorkester (ca. 15 instrumentstemmer) og presentere verket for Jaeren symfoniorkester med håp om at de fremfører det på offentlig konsert. Stipendet vil delvis dekke komponisthonorar basert på gjeldende satser.
Sjur Dagsland: Stipendet skal brukes til videreutvikling, låtskriving, komponering, produsering og utgivelse av album, kompositorisk arbeid med filmmusikk og arbeid med å videreutvikle den visuelle opplevelsen av konserter både gjennom innovative animasjons- og filmteknikker, dans og live-painting.
Visuell kunst
Åse Anda: Produksjon av 3Dfilmen «VR-skulptur – Virtualisering av 32 meter silketrykk formet til labyrint.» Prosjektet tar utgangspunkt i en romlig papirskulptur som består av 32 meter silketrykk. Skulpturen er en fargerik vandring fra lys til mørke, eller fra mørke til lys. Christine Hansen: Prosjektet «Traer som faller». Stipendet vil brukes til honorar, materialer og bearbeidelse. Har lenge vaert interessert i det utbygde landskapet, og i prosjektet tar hun utgangspunkt i store og små forandringer i sine naere omgivelser.
Else Leirvik: Søknaden gjelder produksjon av kunstverk til utstilling ved Olav H. Hauge-Senteret i Ulvik. Utstillingen vil åpne i forbindelse med Ulvik Poesifestival som finner sted i september 2020. Olav H. Hauge sitt dikt «Me trudde verdi her er til for oss» fra diktsamlingen Janglestrå er selve inngangen for festivalprogrammet. Signe Christine Urdal: Pust er et helhetlig kunstprosjekt med en utstilling bestående av en fotoserie i sort/hvitt, objekter, lyd og en katalog. Tema er identitet, lengsel og tilhørighet og hvordan dette skillet mellom liv og død påvirker oss mennesker.
Litteratur og annet Arshad Mubarak Ali: Romanprosjekt om samfunnskonflikt mellom muslimer og storsamfunnet. I handlingen bruker Ali sin egen erfaring både fra 22. juli og det muslimske miljøet i Stavanger.
Frida Feline Nilsen: Videreutvikling som kunstner, komponist, musikkprodusent og regissør. Fokus på å jobbe tverrfaglig og med unge lovende kunstnere (spesielt kvinnelige) innenfor flere fagdisipliner.
BOK: Ambisiøst om ukrainsk fertilitetsindustri, familieforviklinger, klasseskiller, mord og kjaerlighet.
Sofi Oksanen: Hundeparken. Roman. Oversatt av Turid Farbregd. 393 sider. Oktober.
«Hundeparken», den sjette romanen til prisbelønte, finsk-estiske Sofi Oksanen (f. 1977), er en aergjerrig Alt-i-en-jafs-bok som setter problemer under debatt. Først og fremst dveler teksten ved organisert salg og kjøp av kvinnekroppen og kaster lys over politisk-sosiale maktforhold i Ukraina før og etter Oransje-revolusjonen i 2004.
Som tendensdikter har Sofi Oksanen tidligere bl.a. tatt opp spiseproblemer (i «Stalins kyr»), estiske kvinneliv før, under og etter andre verdenskrig («Utrenskning») og den globale handelen med kvinnehår («Norma»).
Disse tekstene er av vekslende litteraer kvalitet. Mens «Utrenskning» er et mesterverk som ble belønnet med Nordisk råds litteraturpris, er «Norma» en kvernende kjedelig, krimklingende kvinnesaga som kjaser og maser og krasjlander i magisk forsert fiksfakseri. Uten helt å kunne måle seg med «Utrenskning» er «Hundeparken» en intrikat lappeteppetekst som fascinerer i all sin gåtefulle, dvelende langsomhet.
For her angriper dikteren gjennom presise stikk og finurlige finter den lukrative industrien knyttet til assistert befruktning. Denne geskjeften vokste fram i et post-kommunistisk Ukraina ved at visse profittjagende firmaer rekrutterte fattigjenter med store framtidsplaner for at rike, barnløse ektepar i inn- og utland skulle få drømmene sine om graviditet og fødsel oppfylt.
Målbevisst forener forfatteren et individuelt-kroppslig perspektiv med info om krasse klasseskiller i et korrupt voldssamfunn. I Ukraina kamufleres ofte en rå, kynisk pengemakt bak et ferniss av religiøst hykleri. Dette avdekkes i en romantekst som nok tidvis rommer en del unødvendige gjentakelser og virker omstendelig, men mye av dramatikken og den politisk-sosiale kritikken blir like fullt elegant og medrykkende formidlet.
Formelt er «Hundeparken» en ukronologisk jeg-roman som pendler energisk i rom og tid. Både åpnings- og sluttkapitlet (samt visse kapitler underveis) er lagt til Helsinki anno 2016, men mesteparten av handlingen foregår i Ukraina etter Sovjetunionens fall – i en navnløs landsby, i gruvebyen Snizjne, i industribyen Dnipropetrovsk. Systematisk, men springende lyssettes åra 1992-96 samt perioden 2006-09 i den 40-årige jeg-fortelleren Olenkas liv.
I Helsinki lever hun som fattig, ensom rengjører, med finsk pass og under navnet Ruslana Toivonen. Gradvis, gjennom stadig nye informasjonssnutter, legges det puslespillet som viser hvorfor jegfortelleren seks år tidligere måtte flykte fra hjemlandet og nå lever i eksil, under falskt navn og livredd for å bli gjenkjent. Hun frykter at noen vil oppspore og drepe henne, som hevn for et mord hun ikke har begått.
I den finske hovedstaden oppsøker hun daglig en hundepark for å kikke på en familie med to barn. Brått dukker også Daria, en gammel kjenning, opp for å spionere på den finske familien. Mens Olenka i Ukraina organiserte handelen med egg- og saed, var den litt yngre Daria en av kvinnene som stilte kroppen sin til disposisjon for barnløse kunder. Nå står begge fram som ofre for en industri som ikke skyr noen løgn for at stadig flere dollar skal strømme inn på kontoen til de rike. Samtidig har de to på sett og vis overlevd fornedrelsen i et samfunn der privatiseringen har utvidet handlingsrommet for de korrupte
I sum rommer teksten – i sikker norsk språkdrakt ved gjesdalbuen Turid Farbregd – så mange forviklinger at et detaljert handlingsreferat verken er mulig eller ønskelig. Men her handler det om skillet mellom sannhet og løgn, fattig og rik. Om en vakker, østeuropeisk jente som blir modell i Paris og mislykkes. Om Tallinn, Odessa, Irkutsk, Donbass og Donetsk. Om kontrasten mellom en skjermet datsja og slitte murbygninger hvor stanken av kål, billig brennevin og galle sitter i veggene. Om en liten datter som på oppfordring stjeler viktige dokumenter og tjener hundre dollar. Om en utro pappa som forvandles til et hodeløst lik i en nedlagt kullgruve. Om forelskelse, erotikk, graviditeter og spontanaborter. Om paranoia, dødsangst, snoking i en annens mobiltelefon. Om krimaktige høk over høkfantasier som nekter å forsvinne.
Slutten er åpen. Olenkas store kjaerlighet – Roman, kalt Japaneren, han som er det «du» fortelleren stadig henvender seg til - dukker aldri opp. Lengselen vedvarer. Frykten slipper ikke taket. Ingen morder avsløres.
Så dette er en avansert tendensroman som den legendarisk poserende divaen Sofi Oksanen, oversatt til mer enn førti språk, alt i alt kan vaere stolt av.