Er sannhetens tid forbi?
GJESTEKOMMENTAR: Det er lurt å vaere på vakt mot falske nyheter, men vi holder ikke på å drukne i en tsunami av løgn. Reaksjonene mot falske nyheter bør derfor stå i forhold til problemet.
Falske nyheter var amerikanernes Word of the year i 2017, og vi har hatt fokus på dem siden. Vi vil uskadeliggjøre usannhetene før de sprer seg, og har opprettet redaksjoner som stempler nyheter som enten innafor eller utafor.
I andre land kan rettsvesenet sensurere usanne opplysninger, og i atter andre, svartelistes lite troverdige journalister. Problemet er at kuren lett kan bli verre enn sykdommen.
Vi får ensretting
Falske nyheter er løgn, men uttrykket brukes også om misoppfatninger og avvikende tolkninger. Hvis man velger å bare gå etter noen av dem, får vi ensretting – noe som aldri er et godt sjakktrekk for andre enn de som ønsker ensretting.
Vårt hjemlige Faktisk.no viser interesse for klimaet. Jeg gikk igjennom artiklene deres, og fant at de nyheter de betegner som falske, stort sett er av den klimaskeptiske typen. Dette kan skyldes at klimaskeptikere omgir seg med mer tvilsom informasjon enn sine motstandere – eller det kan skyldes skjevhet i utvalget.
For noen år siden var mediene fulle av rystende nyheter om øyer som druknet i Stillehavet, med en påfølgende flom av klimaflyktninger. Jeg utfordret Faktisk. nos redaktør til å faktasjekke påstandene. Jeg måtte sende flere eposter før jeg innså at han ikke hadde til hensikt å svare.
Slik sett er det bortkastet energi å be Faktisk.no sjekke enda et drukningsvarsel, denne gang fra Høyres Lene Westgaard-Halle: «Plantene kan drukne i karbondioksid», servert i Tønsbergs Blad sist uke. Så jeg faktasjekket selv, med Norges fremste professor i botanikk. Ja, svarte han, planter kan drukne i karbondioksid, men skal det skje, må luften inneholde 1 prosent CO2. Atmosfaerens CO2-innhold er 0,04 prosent, og endringene måles i ppm – parts per million.
Så Westgaard-Halle har sine ord i behold. Omtrent slik jeg ville hatt dem, om jeg skremte deg med at du kan bli kvalt, fordi luften i rommet spontant kan samle seg oppunder taket. Det kan nemlig skje, dersom du venter noen trillioner år. Ser vi bort fra slike latterligheter, er Westgaard-Halles påstand for alle praktiske gjøremål, en løgn, som burde vaert egnet for Faktisk.no. For det er vanskelig å sette den på kontoen for aerlige misforståelser. Hun har vaert ansatt i klimagruppen Zero.
Falske nyheter er falske nyheter
Når jeg allikevel er glad for at Faktisk.no ikke bryr seg, er det fordi mitt poeng er at også «falske nyheter» er en falsk nyhet.
Det er ikke det at de ikke kan vaere farlige. En undersøkelse fra 2017, viste at falske nyheter kan ha stor gjennomslagskraft. De tre mest spredte, fabrikkerte nyhetene knyttet til President Trump – at paven hadde omfavnet ham ideologisk, at en demonstrant hadde mottatt 3500 dollar for å protestere mot ham, og at han hadde sendt sitt private fly for å redde 200 soldater – ble trodd av 20 prosent av de spurte.
20 prosent kan brukes til mye.
Det er likevel ingen grunn til å tro at verken politikere eller journalister er mer uaerlige i dag enn de var før. Hvis du tenker godt etter, kan du fra midten av forrige århundre sikkert komme på både en og to og tre karismatiske herrer med et kreativt forhold til sannheten?
Like fullt, året før «Fake news» var «Post-truth» amerikanernes Word of the Year: Sannhetens tid er over, mente de i 2016. Vi nordmenn kjøpte påstanden – og rullet frem kanonene. Det er dette siste som er feil. Ikke kanonene, men styrken i motangrepet.
Det vi har fått i dag, er større oppmerksomhet rundt problemet med offentlig uaerlighet – hvilket er strålende – men vi står altså ikke foran en flodbølge – vi har ikke entret «usannhetens tid».
Bobby Duffy, direktør ved The Policy Institute ved King’s College London har siden 1983 studert befolkningens tillitt til pressen, og skriver i sin bok «The Perils of Perception» at om det er én trend man kan se gjennom alle disse årene, så er det at vi i dag – om noe – anser informasjonen som mer troverdige, ikke mindre.
Men som sagt; kanonene.
Innført streng meningskontroll Mange store norske medier, NRK og Bergens Tidende iblant dem, har som et grep i kampen mot misinformasjon, innført streng meningskontroll. Bare «riktige» opplysninger skal slippe til. Og hva som er og ikke er fakta, avgjøres av redaksjonelle medarbeidere – eller av Faktisk.no.
Faktisk.no er faktisk bare ett av flere titalls slike høyprofilerte faktakontrollører, etablert i Europa de siste årene. Vil du ha hardere lut, se til Frankrike, der rettsvesenet kan fjerne uønsket informasjon i valgtider. Eller India, som ville svarteliste journalister som ikke holdt seg til manus. Planen ble droppet i 2018, av hensyn til ytringsfriheten. Hvilket vi bør ta som et hint.
Det vi også bør, er å ikke overlate faktasjekking til journalister og politikere. Også disse har vikarierende motiver. Westgaard-Halle forteller om druknende planter, enten fordi hun ikke vet bedre – eller fordi det tjener hennes hjertesak, klimaet.
Styrke alles evne til å skille
Det vi må gjøre, er snarere å styrke alles evne til å skille skitt fra kanel. Kritisk tenkning bør vaere et fag allerede i grunnskolen – men enda viktigere, på laererskolen. Dette vil kunne sikre oss en fri og åpen meningsutveksling, med kunnskapsrike og godt tenkende aktører på begge sider. Det har vi ikke i dag.
Da Westgaard-Halle lanserte sin nyhet om karbondruknende planter, var det for å demme opp for det hun mener er falske nyheter – spredt av hennes meningsmotstandere, foreningen Klimarealistene. Disse hadde, på grunn av medienes boikott, fremmet sitt syn i en annonse i nettopp Tønsbergs Blad – en av et synkende antall aviser som holder på prinsipper om fri ytring.
I gamle dager hadde vi kanskje løst problemet gjennom en diskusjon? Målt argumenter og sannheter opp mot hverandre? Vår forestilling om at vi står overfor et jordskred av løgn har imidlertid ført til at vi i dag snarere søker å løse problemet gjennom sensur.
I gamle dager hadde vi kanskje løst problemet gjennom en diskusjon?