– Når ingen ser hva vi gjør, verken naboer, besteforeldre eller venner, så er sjansen større for at vi gjør ting vi skammer oss over i ettertid

FAMILIE: Småbarnsfamilier rammes hardt av permitteringer, oppsigelser, stengte skoler og barnehager. Stresset som følger, kan gjøre lunta kortere. Men det finnes teknikker for å dempe sinne og redde familiefreden.

Tove M.E. Bjørnå

Før koronakrisen fikk familievernkontorene landet rundt over 10.000 henvendelser fra foreldre som trengte hjelp til å håndtere sitt eget sinne. I disse dager tenker psykologspesialist Steinar Sunde ekstra mye på familiene som er i etableringsfasen. På dem som nå opplever stor grad av uforutsigbarhet og reelle økonomiske bekymringer, samtidig som de er hjemme med barn som ikke går i barnehage og skole.

– Når 300.000 nordmenn er permittert fra jobbene sine, er sannsynligheten stor for at svaert mange av disse er småbarnsforeldre. De som er sist ansatt, må gjerne først ut ved oppsigelser og permisjoner, sier Sunde.

Barn fanger opp stresset vårt

– Summen av hverdagsbelastninger påvirker samspillet med barna selv om det er det siste vi foreldre ønsker, sier psykologspesialisten som har sitt daglige virke ved familievernkontoret i Molde.

Han har jobbet med foreldre som ønsker å bli mindre sinte i 15 år, har møtt 1200 familier og underviser kolleger landet rundt i hvordan de kan avdekke, motivere og hjelpe foreldre til å skremme sine barn mindre.

Han har og utviklet undervisningsmateriell på littsint.no.

– Når presset og uforutsigbarheten øker, blir voksne fort gående og gruble. Noen blir mer tause, mindre tilgjengelige og lettere irritable. Disse små endringene i foreldrenes vaeremåte kan raskt bli fanget opp av barn.

Barn tar på seg skylden

– Barn er verdensmestere i å fange opp små signaler hos foreldrene, noe som gjennom evolusjonen har vaert livsnødvendig. Likevel er ikke barn i stand til å sette endringene de fanger opp, inn i en sammenheng, skjønne at dette nå handler om ting som koronakrise, permitteringer eller økonomiske bekymringer. Det naturlige for barn, er å tenke at foreldrene oppfører seg sånn på grunn av dem, at det er deres feil. Noe som vil gi barn skyldfølelse, sier Sunde.

– Når vi mennesker blir utsatt for noe vi ikke kan kontrollere, som for eksempel vold fra partner eller foreldre, lager vi oss en forestilling om kontroll. Vi tenker at vi selv forårsaker volden; Jeg blir slått fordi jeg spiser sånn eller kler meg slik. Dette er helt normale psykologiske prosesser der vi prøver å skape en mening og en opplevelse av forutsigbarhet i det uforutsigbare.

Gråten som vi ikke kan overse

Ifølge psykologspesialisten undervurderer foreldre stadig barns evne til å forstå kroppsspråk, toneleie og små signaler, samtidig som vi overvurderer barns evne til å forstå situasjonen og sette den i en sammenheng.

– Når barn fanger opp endringer i foreldrenes atferd og stemningsleie vil de ofte søke til nettopp foreldrene for trøst. Da er det ikke uvanlig at barnet oppfører seg som det er yngre, sutrer og gråter. Samtidig er gråten innrettet slik at den skal vaere umulig for foreldre å overse.

– Foreldrene på sin side kan reagere med å irettesette barnet for sutring. Ifølge Sunde kan denne negative spiralen føre til at de enkleste ting ender som store og kompliserte konflikter. Så kompliserte at foreldre gjør ting de skjemmes over.

Den farlige anonymiteten

– Når ingen ser hva vi gjør, verken naboer, besteforeldre eller venner, så er sjansen større for at vi gjør ting vi skammer oss over i ettertid. Det normale for mennesker, er å leve i flokk. Vi kan bli dårlige utgaver av oss selv når vi kan vaere anonyme, sier Sunde og viser til det som skjer på nettet.

– Anonymitet gjør at vi gir oss selv lov til å si og gjøre ting vi ellers ikke ville ha gjort. Målet må vaere at vi er sammen med barnet på en måte vi kan stå for, og ikke la anonymitet gjøre at vi faller for fristelsen til å tenke at barnet tåler ting det ikke burde utsettes for.

Sinte avler mindre kreativitet Psykologspesialisten forteller at når vi blir aktivert og mister oss selv, så forsvinner kreativiteten. Vi blir mer handlingsorienterte. Vi skal fikse opp, få det gjort, ta tak. Noe som kan ende med at vi drar barna inn på badet for å pusse tennene, røsker barnet bort fra matbordet eller roper for små bagateller. Alt dette er handlinger som vil kreve mye reparasjon i etterkant.

Skremmer vi barna skikkelig en gang eller to, så kan vi reparere, men skjer det gjentatte ganger over tid vil det kunne få livslange konsekvenser.

– Skremmer du barna, så skremmer du barna fra deg emosjonelt. Du vil i det lange løp miste mye av den gode kontakten, og du kan få voksne barn som ringer av plikt eller tar kontakt fordi de må, sier han.

Dette tenker vi før vi «klikker»

Så hva skal vi gjøre for å unngå å skremme barna når vi kjenner at stresset tar oss?

Psykologspesialisten mener folk først og fremst må vaere snillere med seg selv. Etter å ha undersøkt hva 800 foreldre tenkte like før de mistet besinnelsen, viste det seg at 90 prosent av de spurte hadde disse tre tankene i hodet: y Jeg klarer ikke dette, jeg får det ikke til. y Det er ingen som lytter til meg, jeg blir

ikke respektert. y Jeg betyr ingenting for barnet mitt, jeg

har ingen verdi.

Her er tre punkter Steinar Sunde vil vi skal tenke gjennom når det røyner på: y Hva tenker vi om barnet? Tenker vi at treåringen som ligger i bue og hyler på gulvet fordi hun ikke får på strømpebuksen, gjør dette mot oss, på faenskap eller trass, eller tenker vi at dette er normalt for alderen og skjer i de fleste hjem der det er treåringer? Og når ungdommen spiller dataspill og ikke kommer til middagen, er det fordi hun mangler respekt, eller fordi hun ikke vil svikte de hun er på lag med, og fordi en gigantisk spillindustri har konstruert spill som holder oppmerksomheten hennes. Psykologspesialisten vil at vi skal skru av opplevelsen av at barnet gjør dette mot deg. y Hva sier vi til oss selv? Alle kaver med tanker om at vi ikke er gode nok som foreldre, ikke får respekt, ikke blir lyttet til. Prøv å si det høyt til deg selv foran et speil, når du har et øyeblikk alene. Da hører du antagelig at det er ufint, at du ikke ville snakket slik til