«Vi skulle så gjerne ha tatt rundt dere», sa de. «Men nå står vi nå her.»

DA HÅNDTRYKKET FORSVANT: Presten ville ta de sørgende i hånda. Familie og venner ville omfavne dem. Men kroppskontakt var forbudt.

Hva gjorde de da? sofa og en stol ved et bord, en veggmonter med en historisk prestekjole, et kors på veggen, sprossevinduer med hvite heklegardiner. Og et klesskap med en hvit alba og en lilla stola, som ble brukt ved begravelser.

Dette var rommet hvor han forberedte seg til seremoniene. Og i dag, siste torsdag i mars 2020, var en spesiell dag.

På bordet lå minneordet til en mann som hadde trukket sitt siste pust på jorda fem dager tidligere, etter å ha levd på den i 85 år.

Haakon Kessel hadde ledet utallige gravferder gjennom et liv som prest. Men dette var hans første etter koronakrisen.

Avdøde hadde et bredt nettverk, og ville normalt ha fylt opp kirka, som har 210 seter. Nå var det av smitteverngrunner satt en grense på 47.

En familie i sorg var blitt tvunget til å ta noen vanskelige valg.

Slik var det for sørgende over hele landet, over hele verden. Begravelsesannonsene i avisene ble avsluttet med formuleringer som:

«På grunn av smitterestriksjonene vil begravelsen finne sted med naermeste familie.» Eller: «Urneseremoni avholdes senere.» Eller: «Bisettelsen har funnet sted i stillhet».

Når gravferden var over, skulle ingen få kondolere med håndhilsen. Ingen skulle få omfavne de sørgende.

Hvordan ville det vaere?

Nå, 35 minutter før seremonien, gikk han ut i kirka for å møte avdødes naermeste familie. For første gang hadde han ikke hilst på de naermeste før selve begravelsen. All dialog fram til i dag hadde foregått på telefon og e-post. Han ville vanligvis ha gjenkjent naermeste pårørende på første rad, gått bort til vedkommende, takket for sist og spurt hvordan det gikk med dem. Han ville ha snakket lavmaelt, nesten hvisket på naert hold, mens han beveget seg bortover første benkerad, og tok én og én i hånda.