Koronapandemien
Nå var alt snudd på hodet. Han kunne ikke gjøre noe så selvsagt som å ta dem i hånda.
Håndtrykk var forbudt.
Hva skulle han gjøre i stedet?
Del 2:
Hvem får komme?
I tolv år levde Tor Sandanger med kreften. Han hadde mange gode grunner til å leve, hadde lyst til å leve, men så – våren 2019 – fikk han kjemisk lungebetennelse. Utover sommeren og høsten ble pusten tyngre, men han bodde fortsatt hjemme på Skadberg, og hadde en fin jul med familien. På nyåret var han to ganger på sykehus, før han havnet på Lindrende enhet ved Sola sykehjem.
– Jeg får prøve å spise meg opp og komme meg hjem igjen, husker familien at han sa.
Da 85-åringen innså hvor det bar, sa han:
– Nei, dette liker jeg ikke.
– Jeg skulle gjerne hatt ti år til.
Tors død vil for alltid vaere farget av koronakrisen. Da han lå for døden var det innskrenkninger i hvem som kunne få komme på besøk. Etter at han døde, fikk familien se ham, men måtte naermest gå inn bakveien.
Dette var ikke noe familien reagerte på. De hadde forståelse for at den globale pandemien forandret på alt – store og små ting.
Folkene i begravelsesbyrået forklarte at det ikke lenger var nødvendig å skrive den ekstra setningen i begravelsesannonsen om at bare de naermeste kunne komme «på grunn av situasjonen med korona». De trengte heller ikke å holde datoen for begravelsen hemmelig. Folk forsto dette nå, mot slutten av mars 2020.
På det siste hadde Tor ønsket seg en god, gammeldags begravelse med fullsatt kirke. Et ønske han ikke fikk oppfylt.