Mestringsstrategier på prøve
KRONIKK: Ja, samfunnet trenger ditt bidrag i denne tiden. Så bidra der du kan, men ta også ansvar for deg selv.
Spør om hjelp.
Et ellers stabilt og trygt samfunn befinner seg i unntakstilstand. Den kollektive hverdagen preges av uvisshet og uro. Store endringer lokker eksistensielle tanker frem i oss. Hvordan skal det gå med meg? Hvordan skal det gå med oss? Hva skal skje med hverdagen min? Kan velferdsstaten vår overkomme denne krisen?
Men for akkurat deg, du som nå befinner deg innenfor hjemmets fire vegger, er kanskje denne følelsen av å miste kontroll, å miste styringen over egen hverdag og eget liv, mer å regne som regelen, ikke unntaket. En ubehagelig og utfordrende normaltilstand. En vond og vanskelig følelse som også var der sist uke, i fjor sommer eller for ti år siden. En følelse som heller ikke holdt seg unna da samfunnet fremdeles var stabilt og trygt.
Ikke mulig å løpe fra uroen
For deg ligger kanskje den største endringen i at det ikke lenger er mulig å løpe fra uroen. Det har blitt vanskelig å holde seg travelt opptatt, med å trene, med å vaere sammen med venner, med å jobbe, feste, eller hva enn som fikk nettopp ditt tankekjør til å holde seg på trygg avstand for en stund. Umulig å holde fast ved det du ellers gjør. Ved dine vante rutiner, ved et høyt tempo, muskelspenning og holdt pust. Endringen er at du må stoppe opp. Endringen er at du har mistet dine mestringsstrategier.
Hva skjer når vi stopper opp? Kanskje har du hørt det før, hvor viktig og hvor sunt det er å sette tempo ned. Hvor meningsfullt alt blir, når du bare er til. Til stede i nuet. «Bare prøv å slapp av! Pust med magen og stress ned. Det er farlig å stresse. Du kan bli syk av det. Du burde ikke vaere så travel. Du trener altfor mye, du burde heller prøve yoga.»
Kanskje hadde du begynt å oppdage det selv også, ditt grunnleggende og menneskelige behov for å hvile. For å ta livet mer med ro. Jeg tror nok du kanskje selv forsto. Problemet var bare at det ble så fryktelig ubehagelig å vaere deg i det øyeblikket du stoppet opp. Aktiviteten ble kanskje mindre og bevegelsene langsomme, men ubehaget steg, uroen spredte seg og den ekle klumpen i magen vokste seg dobbelt så stor. På innsiden gikk det alt annet enn sakte: vonde tanker presset seg på, bena ble rastløse og kroppen stiv. Du lengtet etter et stille og mer harmonisk liv, men jo mindre du gjorde, jo sterkere ble behovet. Behovet for å gjøre enda mer.
Du var på vei
Kanskje du hadde satt deg et mål. Et langsiktig og litt hårete mål. Mer som en drøm kanskje. En fin drøm om at det en dag ville vaere mulig, og kanskje også litt fint, å bare vaere deg. Uten å jage, uten å rømme. Bare vaere som du er. Trygg i eget selskap, fortrolig i egen kropp. Som et stille vann. Fredelig på overflaten, rolig i dypet. Et lite, men så betydningsfullt håp, om å kunne falle på plass i deg selv. Og gradvis over tid, litt etter litt, dag for dag, hadde du planlagt at du skulle komme deg dit. Du var på vei.
Så stoppet samfunnet opp. I et bråstopp.
Vi er inne i en tid for kollektivt ansvar, dugnad og felles innsats for samfunnet, som befinner seg i en vanskelig tid. Hvor flott hadde det ikke vaert dersom alle individuelle utfordringer eller personlige kriser kunne opphøre og vike sin plass for en større og «viktigere» sak. For fellesskapet. Om indre uro kunne forvandles til ren handlekraft og solidaritet. Så lett er det nok dessverre ikke. Sånn fungerer ikke menneskekroppen. Sånn er ikke menneskehjernen utviklet. Sånn er det ikke å vaere menneske.
Når samfunnet er i krise, gjør det ikke nødvendigvis våre egne personlige kriser noe mindre. Tvert imot, følelsen av å miste kontroll, av å vaere hjelpeløs og alene, kan ofte forsterkes. Mange befinner seg i beredskap, uten muligheten til å kjempe. Gammelt gruff som rutinen holdt på avstand, kan vaere på vei til overflaten. Fellesskapet og dugnadsånden, den kan vaere god å kjenne på. Det kan oppleves meningsfylt å få bidra i denne dugnaden. Det er viktig, for samfunnet og for deg. Men i det store fellesskapet står også mange ganske alene i stillheten.
Utforsk nye mestringsstrategier
Du har lov til å føle. Du har lov til å kjenne på hva dette gjør med deg. Du har lov til å vaere opptatt av at du skal ha det bra, også nå. Ja, samfunnet trenger ditt bidrag i denne tiden. Så bidra der du kan, men ta også ansvar for deg selv. Spør om hjelp. Søk til det som gjør det lettere for deg å håndtere dine egne følelser, ubehaget og smerten, om den skulle kjennes ekstra sterk nå. Nå når du tvinges til å stoppe opp, mye mer plutselig enn du kanskje hadde tenkt. Mer plutselig enn du hadde trengt.
Utforsk nye og gode mestringsstrategier. De finnes. Kanskje du laerer noe nytt som faktisk gjør deg godt over tid? Gjør mer av det som du kan gjøre nå, som får deg til å kjenne deg roligere og mer håpefull. Både på samfunnets vegne, og på dine egne. Samfunnet er i en unntakstilstand. Vi må alle gjøre vårt ytterste for å beskytte menneskene rundt oss. Men ingen skal gjøre noe unntak fra å ivareta sin egen mentale helse, heller ikke du.
Utforsk nye og gode mestringsstrategier. De finnes. Kanskje du laerer noe nytt som faktisk gjør deg godt over tid? Gjør mer av det som du kan gjøre nå, som får deg til å kjenne deg roligere og mer håpefull.