Okkulte krefter og mørke hemmeligheter

PÅSKEKRIM: Glem alt om koselige, velkledde detektiver som nipper til te mens de resonnerer seg fram til hvem morderen må vaere. I den siste Agatha Christie-adapsjonen er det skrekk og kaos som råder.

Agatha Christie: Den fjerde rytter. Britisk miniserie i tre deler. Premiere torsdag 9. april kl. 21.40 på TV2 og TV2 Sumo.

De siste årene har den britiske manusforfatteren Sarah Phelps bearbeidet en rekke Agatha Christie-bøker, og gitt dem en mørkere tv-innpakning enn vi har vaert vant til. TV2 har sendt flere av dem, og her er en variant til: «Den fjerde rytter», en adapsjon som tar seg en del kunstneriske friheter.

Serieskaperne låner flittig fra skrekkfilmens virkemidler i denne miniserien. Det er også helt fra starten av mye som tyder på at vi beveger oss vekk fra den sedvanlige logiske opprullingen av et mysterium, og inn i mer okkulte landskap.

Mystiske dødsfall

Det hele starter med et tilbakeblikk, hvor en kvinne oppsøker tre spåkvinner i en liten engelske landsby. Ikke lenge etter dør hun.

Det er kvinnens ektemann, den velstående og velkledde Mark Easterbrook (Rufus Sewell) som er hovedpersonen i denne historien. Gjennom klipping fram og tilbake får vi et litt uklart bilde av hva slags mann dette er. Han har i hvert fall giftet seg på ny, kort tid etter konas bortgang, men mye tyder på at dette ekteskapet halter allerede fra start. Så sneier vi innom en del andre folk, deriblant en syk kvinne som faller om død på gata. I sokken hennes finner politiet en liste med navn, og etter hvert dør en etter en på listen, av tilsynelatende naturlige årsaker.

Etter hvert etableres mistanken om at det foregår noe mystisk, og mange piler peker mot de tre spåkvinnene. Er de egentlig hekser som forbanner og forgifter folk mot betaling?

Mark Easterbrook tror ikke noe på sånt tøys. Han er en rasjonell mann som setter sin lit til logikk og vitenskap, og blir irritert når han oppsøkes av folk som måtte mene noe annet enn ham om de uforklarlige hendelsene han har havnet midt oppi.

Skrekkfilm-effekter

Hele serien er bygget opp på en måte som gjør at vi ikke helt skal forstå om det er Mark eller de andre som har rett. Det er et stilig grep, men etter hvert blir det noe monotont. Det kan nesten virke som om formen har vaert viktigere enn innholdet, for de de skrekkfilm-inspirerte, drømmeaktige sekvensene blir etter hvert så hyppige at man kan miste litt tråden i historien. Når alt til slutt nøstes opp, er det i en oppsummeringsscene som mest ligner et forhastet pliktløp.

Heldigvis bevares noe av den mystiske stemningen til slutt, og man sitter igjen med en langt mer flertydig oppklaring enn det som tidligere har vaert vanlig i adapsjoner av Christies bøker. Sånn sett er «Den fjerde rytter» egentlig ganske forfriskende.