En strålende låtskriver
PLATE: Katie Crutchfield skreller vekk lagene og blotter musikk og sjel.
Geir Flatøe
I samme sang finner vi setningen som føles som merkelappen til hele albumet: I'm wiser and slow and attuned, and I am down on my knees.
«Can’t do much» er også en kjaerlighetssang, der det enkelt og greit slås fast: Love you 'til the day I die, I guess it don't matter why.
Det handler om kjaerlighet som ikke trenger å analyseres eller forklares, selv om beskrivelsen sier sitt:
In my loneliness
I'm locked in a room When you see me
I'm honey on a spoon
Borte er de forvrengte gitarene og den store lyden. Rocken er lagt på hylla. Istedenfor får vi en plate som blir stående igjen blant de beste americana-utgivelsene.
Hun synger rett til deg, og det er biter som minner meg om salige Melanie. Dylan spøker både her og der, som i «Hell og «War» og i måten hun konstruerer setningene. Du kan også trekke fram Lucinda Williams, men Crutchfield tar med denne platen steget opp i klassen der det siden vil vaere andre som sammenlignes med henne.
Hun spilte opprinnelig med tvillingssøsteren Allison i poppunk-bandet P.S. Eliot. Etter at de gikk hver til sitt i 2011, gikk Katie videre som Waxahatchee mens Allison startet bandet Swearin’.
Waxahatchees har gitt ut fine ting hele veien, men ikke noe som kan måle seg med dette. Album nummer fem består av 11 sterke kutt, der den enkelte vil finne sine egne favoritter. For meg nås toppen i refrenget på «Lilacs»:
If I'm a broken record Write it in the dust, babe
I'll fill myself back up
Like I used to do
And if my bones are
Made of delicate sugar I won't end up
Anywhere good without you
Produsent for albumet er Brad Cook, produsent for Whitney og Hiss Golden Messenger. Han styrte også lyden på Crutchfields forrige utgivelse, ep-en «Gret thunder» i 2018. Som backingband har Crutchfield rekruttert to mann fra Detroit-bandet Bonny Doon: Bobby Colombo og Bill Lennox.
I tillegg finner vi Josh Kaufman (Hiss Golden Messenger, Bonny Light Horseman) på gitar og tangenter, pluss Nick Kinsey (Kevin Morby, Elvis Perkins) på trommer. Opptakene er gjort i Texas og New York.
Det hele lyder like flott fra de første dumpe drønn og snodige lyder i åpningen «Oxbow» og fram til en forsiktig gitar og et stillferdig piano toner ut i sistekuttet «St. Cloud».
Crutchfields avsluttende ord er gjentakelsen av when I go. Like gripende som det er vakkert.
Beste spor: Alle.