Mann slo kvinne i ansiktet med knyttet hånd, eller ...

HUKOMMELSE: Vitners forklaringer er normalt blant de mest sentrale bevisene i en rettssak, men hvor pålitelig er egentlig en vitneforklaring? Og hvordan spiller koronakrisen inn?

Fredag 2. august 2019:

Flere av gjestene i kebab-restauranten i Sandnes sentrum har vaert på rulleskifestivalen Blink. De har sett stortalentet Helene Marie Fosseholm vinne kvinnenes fellesstart og Håvard Solås Taugbøl klinke til med en voldsom sluttspurt i herrenes renn.

Sistemann har for lengst gått i mål når noe skjer inne på kebabrestauranten. Klokka har passert midnatt og to damer begynner å krangle om betaling for maten. En mann kommer med en slengbemerkning til kvinnene, og en av dem svarer med et spark.

Det er da han ser det, en av gjestene som allerede har fått seg mat. Bare noen få meter fra ham blir en av kvinnene slått kanskje så mye som ti ganger. Slagene er med knyttet hånd og alle treffer kvinnen i ansiktet.

Kan vi stole på vitneutsagn?

– Det er ikke forskning på hvor ofte vitner tar feil. Det er det ikke mulig å si noe om. Men vi vet at vitner tar feil. Det er frustrerende for etterforskere, og det er problematisk for retten. Det er naturligvis svaert viktig at både politi og aktørene i retten er bevisste dette, sier psykologiprofessor Svein Magnussen.

Han har skrevet boka Vitnepsykologi 2.0. En bok som får lesere til å undre seg om det i det hele tatt er mulig å stole på det vitner sier i en rettssal.

– Det spørsmålet får jeg ofte. Alle vitneutsagn er ikke upålitelige, men vi, som levende vesener, er det. Det vi oppfatter og husker blir påvirket av en rekke feilkilder. Problemet med et vitneutsagn er at det ikke er et bevis som for eksempel et DNA-treff. Dette er utfordrende for retten. Ikke minst i saker hvor vitner forklarer seg ulikt, sier Magnussen.

Studier viser at vi tror at vi husker mye bedre enn det vi faktisk gjør. Derfor er det verdt for retten å merke seg om et vitne sier at han eller hun er helt sikre på det de forklarer seg om. Kanskje er et vitne mer troverdig dersom det gir uttrykk for usikkerhet i stedet for skråsikkerhet.

Faktisk blir juryer i enkelte delstater i USA nå advart mot å stole for mye på et vitnes selverklaerte sikkerhet.

– Det meste vi husker fra våre liv er for de fleste formål tilstrekkelig korrekt, og når vi husker feil i dagliglivet, har det ikke så store konsekvenser. Men det hender at hukommelsen vår settes på en prøve den ikke er designet for, og hvor feil hukommelse kan få store konsekvenser. Det er dette som skjer i retten, sier Magnussen.

Vitnet med lasersyn

Psykolog Elizabeth Lofthus, som har spesialisert seg på menneskelig hukommelse, har sagt at hukommelse ikke er som en opptaker, slik som mange tror, men mer som en wikipedia-side som både du og andre kan endre og oppdatere.

I sin bok peker Magnussen på flere potensielle feilkilder til hukommelsen. Påvirkning som forurenser hukommelsen og som fører til at det vitner tror de har sett faktisk ikke er det som virkelig skjedde. Påvirkning fra mediene kan vaere en slik feilkilde. Samtaler med andre vitner en annen.

Advokat Ida Gjerseth, som har skrevet en masteroppgave om nettopp vitnepsykologi, har jobbet med flere saker der vitner hevder å ha sett noe som umulig kan ha vaert tilfelle.

– Jeg har en opplevelse av at de aller fleste vitnene forklarer hendelsen slik de husker den. Det er et fåtall som bevisst lyver. Problemet er at minnene våre er preget av en rekke feilkilder. Jeg var involvert i en sak hvor vitnet må ha sett gjennom en vegg for å ha sett det han vitnet om i retten, sier advokaten, og fortsetter:

– I denne saken kom det frem at vitnene hadde blitt samlet i kriseteam. Her delte de sine erfaringer før flere av de sentrale politiavhørene i saken ble tatt. Det er min oppfatning at dette helt klart kan ha påvirket hvordan vedkommende husker hendelsen. I retten kan slike feil få avgjørende betydning for den som er tiltalt, og det er derfor viktig at alle aktørene er godt kjent med de problemstillinger vitnepsykologien reiser, sier Gjerseth.

Utfordring for rettssikkerheten I retten ser Gjerseth at vitner som virker sikre ofte vurderes som mer pålitelige. Nyere forskning viser imidlertid at selv de skråsikre vitnene tar feil.

Ifølge advokaten er uriktige forklaringer fra vitner den største årsaken til justismord.

– Det bekymrer meg derfor at det er lite kunnskap om sentrale vitnepsykologiske tema blant etterforskere, advokater og dommere. Ikke minst meddommere har lite kunnskap om dette. Riktignok legges det mer vekt på vitnepsykologi nå enn tidligere. Blant annet er det et obligatorisk kurs om emnet på jussutdanningen. Min erfaring er likevel at aktørene i en straffesak har for lite kunnskap om vitnepsykologi, noe som er en rettssikkerhetsmessig utfordring, sier Gjerseth.

Ikke minst er dette utfordrende når det går lang tid fra et straffbart forhold skjer til saken kommer opp for retten.

– Det er en kjent faktor i vitnepsykologien at vitners minne og pålitelighet blir svekket med tiden, sier advokaten.

Saker har blitt gamle

Sør-Vest politidistrikt har i en årrekke slitt med store restanser. Restanser er saker som har rukket å bli eldre enn tre måneder. I dag er rundt 3000 saker i politidistriktet over tre måneder gamle. I underkant av 800 saker er eldre enn ett år.

Politiinspektør Kristin NordVarhaug, som er påtaleleder i Sør-Vest politidistrikt, sier til Aftenbladet at restansene har blitt mindre, og at det jobbes systematisk med at den gode trenden skal fortsette.

– Nivået på restansene som ligger hos etterforskning er nede på nivået vi hadde før omorganiseringen i politidistriktet. Situasjonen nå er at den største andelen av restanser ligger hos påtale. Vi har satt inn tiltak for å redusere restansene også her. Sakene er ikke klare for retten selv om de er ferdig etterforsket. For involverte i en straffesak er det likegyldig om saken ligger på vent hos etterforskere eller hos påtalejurister, sier Nord-Varhaug.

Korona gir køer i retten

På grunn av koronakrisen har restansene i politidistriktet sunket ytterligere. Påtalejuristene har fått bedre tid til å gjøre ferdig gamle saker som følge av at rettssaker de skulle gått i, har blitt utsatt.

En gledelig bieffekt av at store deler av samfunnet er satt på vent er altså at restansene blir mindre. Men hvordan påvirker egentlig korona-krisen rettssikkerheten? Samtidig som faerre gamle saker ligger på vent hos politiet og hos påtalemyndigheten, vokser køene i tingrettene.

Altså vil det uansett ta lang tid fra anmeldte forhold skjer til de kommer opp for retten.

– Det er viktig for oss fremover å prioritere at de mest alvorlige sakene kommer opp i retten så tidlig som mulig, sier Nord-Varhaug.

Advokat Ida Gjerseth sier følgende:

– Store restanser i politidistriktet, og nå også utsettelse av en rekke straffesaker i domstolen som følge av koronaviruset, innebaerer helt klart et problem for rettssikkerheten. Vi vet at vitners minne og pålitelighet blir svekket over tid. Det er videre slik at hver gang vi erindrer eller gjenforteller noe, legger vi på noe nytt.

– Vi legger til nye spekulasjoner og tanker som så inngår i det nye minnet. En risikerer upålitelige vitneutsagn – eller vitner som i mindre grad husker det de har sett – etter hvert som tiden går og de gjerne har forklart seg om hendelsen til politiet eller til bekjente før de kommer i retten, sier advokat Gjerseth.

Enstemmig frifunnet

Mandag 3. februar:

Totalt sju vitner er stevnet til rettssaken i Jaeren tingrett hvor en 51 år gammel mann er tiltalt for å ha utøvet vold mot en kvinne på en kebab-restaurant i Sandnes.

Tiltalte erkjenner ikke straffskyld. Men et vitne hadde jo sett at han slo fornaermede med knyttet hånd i ansiktet.

Fra vitneboksen forteller vitnet at han bare sto 3–4 meter fra da volden skjedde. Det rare er at ingen av de andre vitnene husket noe slag. Verken fornaermedes venninner eller tiltaltes venner så dette.

Restaurantens daglige leder husket få detaljer da han skulle vitne, men til politiet som kom til restauranten den kvelden sa han at «den lyse damen slo damen med mørkt hår». Han sa ingenting om noen mann. Retten merker seg dessuten at begge damene som hadde kranglet i forkant av episoden hadde mørkt hår.

En enstemmig rett kom nylig til at 51-åringen må frifinnes.

Overvurderer våre evner Psykologiprofessor Svein Magnussen kjenner ikke til saken fra kebab-restauranten, men boka hans er full av eksempler på vitner som forteller ting som aldri har hendt.

Flere av dem som skulle handle nattmat denne kvelden hadde drukket alkohol. Det spiller naturligvis inn på hukommelsen. Vitnet som så slag kjente verken tiltalte eller fornaermede. Det skulle tale mot at han forklarte seg usant med vilje.

– Men kan det tenkes at vitnet har blitt opprørt fordi det her var en krangel mellom en mann og en kvinne? Kanskje. Er det mulig at vitnet over tid kan ha tenkt på det han så og konstruert noe som var mer voldsomt enn virkeligheten på grunn av styrkeforholdet mellom de to, spør Magnussen.

Kanskje opplevde han mannen som den mest aktive i situasjonen og oppjustert volden som følge av dette.

– En vitneforklaring er ikke som et DNA-bevis. Slik er det bare. Derfor må retten vaere i stand til å vurdere påliteligheten i et vitneutsagn. Et problem er at vi mennesker gjerne overvurderer egen evne når det kommer til å vurdere vitners troverdighet. Det er gjort flere studier på dette som viser at både dommere og vanlige folk vurderer egen evne til å avsløre løgn til å vaere langt høyere enn det den faktisk er, sier Magnussen.

Jeg har en opplevelse av at de aller fleste vitnene forklarer hendelsen slik de husker den. Det er et fåtall som bevisst lyver. Problemet er at minnene våre er preget av en rekke feilkilder.

Psykologiprofessor Svein Magnussen