«Alexander L. Kielland»-ulykken
y 27. mars 1980: Boreriggen «Alexander L. Kielland», som ble brukt som boligrigg, tippet rundt i Nordsjøen mens den lå ved Edda-feltet. 123 mennesker døde og 89 ble reddet i det som er norgeshistoriens verste industriulykke. y Eiere: Stavanger Drilling eide riggen, mens Phillips Petroleum Norway, i dag en del av ConocoPhillips, lånte riggen inn som boligplattform. y Årsaker: Den offentlig oppnevnte granskingskommisjonen slo i 1981 fast at årsaken var en sprekk i D6-staget på plattformen. Sprekken hadde utviklet seg over tid og oppsto som følge av sveisefeil. Årsaken la dermed all skyld på verftet CFEM i Frankrike som hadde bygget plattformen. De franske interessene tilbakeviste denne én-faktorforklaringen og så ulykkesårsaken som mer sammensatt. y Riksrevisjonen: Fredag 24. mai 2019 ble det klart at Riksrevisjonen skal gå gjennom Kielland-ulykken. Rent formelt ble dette vedtatt av Stortinget i juni 2019. Dette skjer etter krav fra pårørende, etterlatte og overlevende. De siste årene er det også kommet fram nye opplysninger om Kiellandulykken i arbeidet som Universitetet i Stavanger har gjort og i omfattende artikkelserier i Stavanger Aftenblad. y Mars 2021: Etter planen skal Riksrevisjonen levere sin Kielland-rapport våren 2021.
re spørsmål, og noen jakter flere svar på hva som skjedde.
Den nye eksplosjonsteorien Men det var først det som skjedde etter at plattformen var snudd, tre år senere, som ga liv til eksplosjonsteorien. Kort fortalt gjorde de sakkyndige ekspertene til Kielland-fondet, de pårørendes organisasjon som Odd Kristian Reme ledet, funn som de mente var relevante å gå videre med.
Sivilingeniørene Ole Chr. Østlund og Knut Børseth fant utskårne hull i D4-staget, hull i dekket og dramatiske brudd i D4-staget som skilte seg klart ut fra de andre bruddene. Østlund hadde vaert leder for snuoperasjonen av Kielland våren 1983, men plattformen ble altså først snudd i september 1983.
– Da Østlund og Børseth gikk om bord og fant indikasjoner på eksplosjon i D4-staget på undersøkelser etter at riggen var snudd, var dette helt nytt og noe ingen hadde tenkt på tidligere. De tok bilder av det de så. Fra undersøkelsene Statoil gjorde for kommisjonen, viste det seg at i en skjematisk framstilling av de seks stagene som var revet av, kunne fem av stagene rettes ut og settes sammen igjen, mens D4 hadde ender som var som blåst bort, forklarer Reme til Aftenbladet.
Dette var i september 1983. Granskingskommisjonen, som allerede hadde funnet årsaken til katastrofen i sin rapport fra mars 1981, viet ikke mye tid til riggen etter at den var snudd. Men det gjorde en stor gruppe franske eksperter. De skar av et stykke av D4-staget helt øverst, en bit som hang igjen etter at D-leggen hadde røket av. Denne biten av D4-staget ble oppbevart på Dusavik-basen hos Randaberg sveiseindustri før det ble tatt videre med til Frankrike.
En sen høstkveld i 1983, etter at mørket hadde lagt seg, var det her Ole Chr. Østlund og Odd Kristian Reme dukket opp i en folkevognbuss. Det var politivakt på dette staget, men politivakten var som forduftet. Reme og Østlund fikk hjelp av en på stedet til å skjaere en god bit av staget og lempet det inn bak i bilen. Reme har senere fortalt at han trodde hver eneste buss fulgte etter dem på vei til en god venn som oppbevarte staget til det ble fraktet videre med tog til Oslo.
I Oslo var det Østlund og NRKjournalist Bjørn Nilsen som besørget videre transport til universitetet og fysisk institutt. Her ble bitene undersøkt av Zagierski, som var under ledelsen av professor Jon Gjønnes.
De fant bainitt, som viste at stålet hadde vaert gjennom sterk oppvarming med påfølgende rask nedkjøling. De fant såkalte tvillinger i ferritt i stålet som viste at stålet hadde vaert gjennom en rask deformasjon. Forskerne så klare tegn på eksplosjon, men flere prøver måtte til for å få dette dokumentert. Ut fra det de hadde undersøkt, mente de det var hensiktsmessig med ytterligere undersøkelser.
Ved en senere anledning ble det gjort en kontrollert eksplosjonstest ved Raufoss ammunisjonsfabrikk på en stålbit fra D4 for å få en struktur som kunne sammenlignes med strukturer i andre bruddsteder. Funnet bekreftet tvillinger.
Irritert kommisjonsleder NRK-journalist Bjørn Nilsen fulgte utviklingen i saken tett og laget reportasje høsten 1983, og senere dokumentar, om funnene. Medieomtalen om eksplosjonsteorien gjorde Thor Naesheim, leder av granskingskommisjonen, irritert, som han uttrykte det i Aftenbladet. Han sa:
– Vi har naturligvis nøye undersøkt om det var en eksplosjon om bord. På side 55 i vår rapport står det ettertrykkelig at ingen ting tyder på at det har vaert en eksplosjon om bord. Kommisjonen hadde med seg en sprengingsekspert blant annet under gransking av D-søylen i Åmøyfjorden. Han slo fast at det overhodet ikke var tegn til eksplosjon, sa Naesheim og understreket videre at D4 hadde vaert gjenstand for nøye vurderinger uten at det var antydet at eksplosjon hadde skjedd.
Eksperten som Naesheim viste til, var altså Kristen Rønning, som ut fra en visuell overflateinspeksjon ikke så tegn til eksplosjon. Men D4 lå under vann og var ikke synlig. Og på side 55 i granskingskommisjonens rapport nevnes sveisesentralen om bord, hvorpå granskingskommisjonen skrev at «det er ingenting som tyder på at det har vaert eksplosjon eller brann i tilknytning til denne, eller andre installasjoner om bord».
Granskingskommisjonen fulgte ikke opp eksplosjon-sporet i sin tilleggsrapport enn snuingen.
Kritikk av kommisjonen Under snuingen var Erlend Asdahl, tidligere stortingsrepresentant fra Sp, en av dem som var forundret over granskingskommisjonens manglende interesse for undersøkelser av den snudde riggen, og han var kritisk til at kommisjonen «visste alt på forhånd» og ikke så behov for videre undersøkelser.
– Jeg har aldri opplevd at den som går ut og leter for å finne noe, finner noe nytt om han går med baken foran, sa Asdahl til NRK
og mente at det var all grunn til å stille spørsmål ved granskingen.
Kommisjonsleder Thor Naesheim svarte kategorisk at det ikke var mer å finne. Han var heller ikke redd for at franskmennenes grundige undersøkelser av riggen etter at den var snudd.
Svaret kom muligens i 1991 da Phillips Petroleum og Norsk Oljeforsikringspool frafalt erstatningskravet på over 700 millioner kroner overfor de franske interessene.
To andre eksperter, som Kielland-fondet utfordret Aftenposten til å finne, kom fra henholdsvis Forsvaret og Kripos. Nils Leif Nilsen fra Forsvaret og Nils G. Skarning, tidligere teknisk sjef i Kripos, støttet muligheten for eksplosjon og anbefalte videre undersøkelser. Nils G. Skarning sa til Dagbladet i 1984 at det kunne ha vaert en ulykke med gass eller at det kunne ha blitt brukt sprengstoff. Han sto fast ved dette da han siste gang uttalte seg om saken i et større oppslag i Rogalands Avis i 2005:
– Sammen med fysisk institutt på Universitetet i Oslo fant vi svaert klare indisier på at «Kielland» hadde vaert utsatt for en eksplosjon. Det så vi ut av formen på metallbitene og at metallet hadde endret farge. I det hele tatt synes jeg det ble gjort svaert lite for at vi skulle komme til bunns i saken, sa Skarning.
Selv satte Odd Kristian Reme og Kielland-fondet i november 1983 alt inn for at riggen ikke skulle senkes. Reme fikk med seg opposisjonsleder Gro Harlem Brundtland fra Ap for å få flertall for at den måtte hogges opp. Han trodde han hadde lyktes, helt til meldingen kom om at statsminister Kåre Willoch hadde satt foten ned og gjort det klart overfor regjeringspartnerne KrF og Sp at han gikk av om de stemte mot senkning.
Konkluderte uten å se staget Saken om mulig eksplosjon på Kielland ble anmeldt til politiet av Ole Chr. Østlund og Kiellandfondet i 1987 på bakgrunn av undersøkelsene som Universitetet i Oslo hadde gjort, en ny rapport fra Sintef i Trondheim og uttalelsene til de to sprengningsekspertene. Statsadvokat Åsmund Norheim i Rogaland mente det ikke var grunn til å starte ny etterforskning.
– Ingenting av det som er presentert hittil, har gitt oss grunnlag for å tvile på granskingskommisjonens konklusjon om at ulykken skyldtes tretthetsbrudd, svarte Norheim på Aftenbladets spørsmål i 1987 om hvorfor ikke eksplosjon var blitt etterforsket.
I samme anledning svarte politietterforsker Torbjørn Knutsen følgende på den manglende oppfølgingen av dette sporet: – Jeg kan opplyse at muligheten for sabotasje ble vurdert like etter at ulykken hadde funnet sted. Vi hadde med oss en sprengningsekspert fra Forsvaret. Han fant ingen indikasjon på eksplosjon, sa Knutsen.
Hvorpå Aftenbladet spurte om sprengningseksperten så naermere på D4-staget, eller om han så det overhodet?
– Det vet jeg ikke, svarte Knutsen.
Sprengningseksperten hadde altså ikke sett på staget i det hele tatt, siden dette befant seg under vann da politiet og granskingskommisjonen brukte ekspertens uttalelse til å konkludere med at eksplosjon ikke kunne ha skjedd.
På spørsmål fra Aftenposten i oktober 1983 svarte Statoils Bjørn Lian, som gjennomførte de metallurgiske undersøkelsene, at stagene som ble brakt til Statoils laboratorium, ikke ble undersøkt med tanke på en mulig eksplosjon. Mens kommisjonsleder Thor Naesheim bekreftet at
sprengningseksperten ikke hadde anledning til å se på D4-staget som da pekte ned i sjøen.
I et brev fra 4. november 1983 viste Naesheim til spørsmål om det var aktuelt å begjaere nye undersøkelser. Til det var svaret nei. Naesheim begrunnet dette med at kommisjonen tidligere hadde undersøkt spørsmålet om det hadde funnet sted noen eksplosjon og kommet til at «det ikke er det minste tegn på at noe slikt har skjedd».
Denne konklusjonen kom kommisjonen altså fram til uten at det aktuelle staget var blitt undersøkt, noe Naesheim selv hadde bekreftet.
Forsvant i konspirasjonen
I 1992 ga Ole Chr. Østlund ut boka «Sabotasjen mot 'Kielland'», hvor han argumenterte for at det var en villet handling som senket Kielland. Fra sin start i 1983 hadde eksplosjonsteorien dermed ut- viklet seg til å bli en spektakulaer konspirasjonsteori med sabotasje som hovedingrediens.
Odd Kristian Reme, som leder Kielland-nettverket, mener i dag at det ble et problem for den første seriøse eksplosjonsteorien at den etter hvert ble satt i sammenheng med en villet sabotasje. Det gjorde at eksplosjonsteorien i sin opprinnelige form ikke lenger ble tatt seriøst. Den endte dermed opp uten endelig konklusjon. Reme understreker at det ikke har vaert diskusjon om tretthetsbruddet i D6.
– Kielland-fondet reduserte sin egen troverdighet i den tiden fordi vi gikk langt ut i det som var en spekulativ teori som bidro til å svekke tilliten. Eksplosjon ble den gang tolket som en villet handling, men vi var ikke åpne for at dette rett og slett kunne ha skjedd for eksempel som en arbeidsulykke med gassflasker i lukkede stag. For meg har det vaert en viktig selvkritisk refleksjon i ettertid, sier Reme.
– Spørsmål som bør besvares I dag er klimaet og åpenheten en helt annen i Kielland-saken. Det har blitt rom for å belyse spørsmål på nytt og se på ting med nye øyne. Reme mener derfor at videre undersøkelser og svar på eksplosjonsteorien vil vaere interessant. Han er glad for at Riksrevisjonen ser ut til å gå grundig til verks i sine undersøkelser. Reme framholder at målet er en helt ny Kielland-gransking.
– Eksplosjonsteorien i sin opprinnelige form ble aldri fulgt opp av endelig avklarende undersøkelser. Den står i dag på samme sted som den gjorde da den ble avvist av påtalemyndigheten i 1987, selv om det altså var klare indikasjoner på en eksplosjon. Så lenge disse bitene finnes og er intakte, så er det mulig å finne svar.
– Franskmennene satt på resten av stumpen, men det er ikke kommet fram hvilke undersøkelser de gjorde på dette. Dette er et av de spørsmålene som sammen med en rekke andre spørsmål i saken vil vaere interessante og viktige for det vi mener bør bli en ny, omfattende gransking av saken, sier Reme.
– Hvorfor forske?
Metallbiter som ble undersøkt, skal fortsatt finnes på Universitetet
i Oslo. I boka «'Alexander L. Kielland»-ulykken': hendelsen, etterspillet, hemmelighetene» skriver Ellen Kongsnes at det hadde oppstått en faglig disputt mellom Universitetet i Oslo, hvor professor Jon Gjønnes og forsker Przemyslaw Zagierski jobbet, og Sintef-miljøet i Trondheim. I et brev til statsadvokaten i 1987, avsluttet Sintef-professor Tor Grong med:
«Eksplosjonsteorien må fremdeles karakteriseres som høyst spekulativ».
Dette skjedde etter at statsadvokaten hadde bedt Sintef om en ekspertgjennomgang av opplysningene som Ole Chr. Østlund hadde sendt inn i forbindelse med politianmeldelsen i 1987. Sintef avviste funnene og fant ingen indisier på eksplosjon. I boka vises det også til NTNU-professorene
Carl Martin Larsen og Torgeir Moan som avviste teoriene fra Oslo og mente at det oppsto en energioverføring i stålet etter at første stag knakk.
Til Dagbladet i 1984 sa professor Jon Gjønnes ved Universitetet i Oslo at funnene var uhyre interessante og helt nye sammenlignet med det materialet Kiellandkommisjonen hadde hatt:
«Mest sannsynlig har de strukturer vi har funnet oppstått under voldsom varmeutvikling. Det synes noe søkt å tro at materialet det her er snakk om kan ha blitt over 880 grader og dermed rødglødende bare ved avrivning.»
I sitt brev til Riksrevisjonen gjør Przemyslaw Zagierski oppmerksom på at vitenskapelige undersøkelser alltid skal basere seg på flere forskergrupper med lignende resultater før en felles konklusjon kan trekkes. Han skriver at han var en del av en opplaeringsinstitusjon, ikke et forskningsinstitutt og at det ikke var noe budsjett til å utføre videre undersøkelser. Derfor var det ingen overraskelse for dem at professor Tor Grong i 1987 forbød videre undersøkelser.
Han avrunder skrivet til Riksrevisjonen med at han har gjort alt han kunne og ønsker å avslutte saken om «Alexander L. Kielland»-plattformen, samtidig tillater han seg å filosofere litt:
– Hvorfor forske? Det er å finne noe nytt. Man kan ikke stoppe tankene. Man kan enten hjelpe vitenskapelige undersøkelser eller man kan forstyrre.
Eksplosjon ble den gang tolket som en villet handling, men vi var ikke åpne for at dette rett og slett kunne ha skjedd for eksempel som en arbeidsulykke med gassflasker i lukkede stag.
Odd Kristian Reme, leder av Kielland-nettverket