Korona-solidaritet i Napoli
KRONIKK: Når korona-nedstengningene har gjort enda flere napolitanere arbeidsløse, viser innbyggerne en fantastisk solidaritet.
Carravagio’s mesterverk «De sju handlingene av Nåde» har hengt i kirken Pio Monte della Misericordia i Napoli siden det ble malt i 1607. Maleriet var et bestillingsverk fra en katolsk, filantropisk institusjon opprettet i Napoli i 1602 for å drive solidaritetsarbeid i tråd med Guds sju nådehandlinger. To av nådehandlingene er å gi drikke til de tørste og mat til de sultne. Dette fortsetter den dag i dag, men ikke bare av kirkene og rene solidaritetsorganisasjoner. Nei, når korona-nedstengningene har gjort enda flere napolitanere arbeidsløse, viser innbyggerne en fantastisk solidaritet.
Mange jobber svart
I fjor var den offisielle arbeidsløsheten i byen nede i 20 prosent. En kraftig nedgang siden midten av 1990-tallet da den var over 40 prosent. Ikke alle de arbeidsløse er uten arbeid; veldig mange jobber svart i Napoli. Av dem jeg kjenner i byen er det bare mine kolleger på universitetet som har kontrakter; på treningssenteret jobber Gianni svart, husmoren Nunzia vasker Airbnb-leiligheter svart, skuespilleren Cinzia har bare muntlige avtaler, musikeren Antonio jobber mest som gatemusikant... Ingen av dem er blant de 20 prosent arbeidsløse. Nå har alle mistet jobbene sine.
Hele Napoli er stengt ned. Den offisielle arbeidsløsheten er steget kraftig den siste måneden; hvor mye finnes det ikke tall på enda. Men antallet fattige har steget mye mer; ingen av dem som jobber svart, har noen som helst inntekt og heller ikke krav på noen form for offentlig støtte. Det er innført en unntaksordning for sosialpenger hvor folk som ikke jobber, kan søke om 600 euro i måneden i offentlig støtte. Ingen av dem jeg kjenner har klart å logge seg inn i det offentlige systemet; når du naermer deg målet, er det alltid en ny datateknisk hindring i veien; en manglende pinkode, et feil passord… Og ingen på sosialkontoret svarer når man ringer. 1. april var siste frist for å søke sosialhjelp. Dagen før var det store folkemengder utenfor sosialkontoret i sentrum som protesterte mot den tekniske utestengingen av de fattige. Politiet grep inn og det gjorde ikke gemyttene roligere.
Spontan og uorganisert solidaritet
Da er det fantastisk å oppleve den lokale, spontane og uorganiserte solidariteten som oppstår blant napolitanerne selv. Også lenge før krisen var den lokale solidariteten synlig. For eksempel er det mange kafeer som har caffè sospesa, gratis kaffe. Det betyr at du som kunde betaler for to kaffekopper, den ene drikker du selv, den andre kjøper du til en ukjent. Kvitteringen henger i en teipbit på disken, og en kaffetørst person uten penger kan komme innom og få seg en gratis kopp kaffe. Den siste uken har mange matbutikker tatt opp denne napolitanske tradisjonen.
Macelleria Lubrano, min lokale fetevare, innførte spesa sospesa, gratis mat. Når jeg går og handler, kan jeg velge å doble vareprisen, eller gi et annet, selvvalgt beløp. Genni og Anna Lubrano sier at flere matbutikker over hele Napoli har blitt med på denne dugnaden. Når en kunde har gitt et beløp, føres beløpet opp i en bok og man får ett telefonnummer man skal ringe og si fra hvor mye man har gitt og i hvilken butikk. Telefonnummeret tilhører en kirke, Røde Kors, eller en annen solidaritetsorganisasjon. De som ikke har nok å spise, tar kontakt med en av disse organisasjonene og får vite hvilken butikk de kan «kjøpe» mat fra og for hvilket beløp. Butikken får beskjed fra organisasjonen om at snart kommer signora Beartice og at hun skal få mat for 20 euro. Hun får velge maten selv, og det er ingen, utenom kassadamen, som vet at signora Beatrice ikke betaler for maten sin selv.
Strengt portforbud
Andre former for solidatriet er enda mer individuelle, men fortsatt uten at verken folk som gir fremhever seg selv som «den gode hjelperen» eller at dem som trenger mathjelpen blir stigmatisert. Ned fra en balkong i tredje etasje i en leilighet i sentrum av Napoli henger det to flettekurver. Det henger en hjemmelaget lapp på dem: de som kan, gir; de som ikke kan gi, tar. Folk kommer med hjemmelagede middagsretter, brød og vin, noen leverer olivenolje, andre tomatsaus og en pakke pasta. Det går sjelden lang tid før noen har gitt til det er borte. Selv om det bare er folk fra nabolaget som bruker kurvene; i Napoli har det vaert svaert strengt portforbud i over tre uker. Forrige uke steg bøtene for å bryte portforbudet fra 206 euro til minimum 400 (og maksimum 3000 euro for dem som ble tatt for tredje gang).
Det eneste som er lov under portforbudet er at én person i husstanden handler mat og/eller medisiner maksimalt én gang per dag og at innkjøpene foretas maksimalt 500 meter fra der du bor. Dermed er det naboer som både gir og får. Spesa sospesa er den solidariske måten napolitanerne viderefører optimismen hele Italia ga hverandre fredag 13. mars da de sang fra balkongene sine. Nå er optimismen borte, men solidariteten er enda sterkere. Uttrykket «Se Napoli og dø» er gammelt; Goethe hørte det da han bodde i Napoli i 1787 og han refererte det i sin bok Italiensk reise. Nå er uttrykket endret til: se Napoli og bli forelsket i byen. Det lyder flottere på italiensk: Vedi napoli e poi muori er blitt til vedi Napoli e poi … t’innamori.
Nå er optimismen borte, men solidariteten er enda sterkere.
I en krise bidrar alle der det er behov, på tvers av kompetanseområder. Alle gjør sitt for å få samfunnet til å holde sammen. Kriser krever både handlingskraft og endringsvilje, og proaktivitet i den grad det er mulig. Det innebaerer flytting av kompetanse, omdisponering av ressurser og hurtige beslutninger.
Er det fornuftig krisehåndtering at kommunene allerede nå flytter ulike faggrupper innenfor helse til helt andre arbeidsoppgaver enn de utfører til vanlig? Sagt på en finere måte; forvaltes kommunenes ressurser, eller humankapital om du vil, på en tilfredsstillende måte i den fasen av krisen som vi er i nå? Eller ser kommunene en gylden mulighet til å hente inn arbeidskraft på en enkel måte i koronatidens navn?
Holder hjulene i gang
Det er en merkelig tid vi lever i nå. Hverdagen slik vi husker den for noen uker siden føles fjern, nesten litt uvirkelig.