Misbruk av forskning
GJESTEKOMMENTAR:
Det er riktig at «Vi må stole på forskerne», men vi skal ikke stole blindt på dem som sier at vi må stole på dem.
Det er viktig å huske at vi ikke stoler på forskerne fordi de alltid har rett, men fordi vitenskapen gjør dem best kvalifisert for å tolke verden.
Dette fikk vi nylig demonstrert i Aftenbladet: To akademikere, Iver Mysterud og Einar Flydal, skrev en kronikk om 5G og mobilstråling, men fulgte ikke vanlige regler for kritisk tenkning: De hadde sterke meninger, og foretrakk kilder som understøttet disse.
Dette er en dårlig fremgangsmåte. Hvis du bare tar hensyn til opplysninger du liker, og ignorerer andre, havner du lett på feil jorde.
De to ble da også plukket ned av bloggeren Gunnar R. Tjomlid, og Aftenbladjournalisten Hilde Øvrebekk oppsummerte det hele: «Forskning har gjort at vi har hatt fremgang i verden. Når vi slutter å stole på forskningen, og heller lytter til våre egne følelser, er vi på ville veier.»
Alltid rom for tvil
Tjomlid og Øvrebekk har rett, ikke nødvendigvis fordi de har fakta på sin side – selv om jeg er temmelig sikker på at de har det i denne saken. De har først og fremst rett fordi de gjør det beste vi kan gjøre, når vi vurderer vanskelige spørsmål: De lytter til erfarne fjellfolk.
De vet at det ligger i vitenskapens natur at vi, idet vi beveger oss forbi isolerte datapunkter og over i det vi må kunne kalle «virkeligheten», aldri vil få 100 prosent entydige svar. Dertil inneholder «virkeligheten» altfor mange ukontrollerbare variabler. Det finnes alltid noen data som stikker seg ut, avviker fra normen. Disse avvikene kan skyldes «tilfeldigheter», de kan skyldes dårlig designet eller utført forskning – eller de kan skyldes at det ligger noe interessant der ute og bare venter på å bli oppdaget.
Uansett årsak, det er alltid rom for tvil.
Respekt for de beste
Det er for å overvinne denne vitenskapens medfødte uklarhet at forskere og andre ikke bare kan slenge data i bordet, men er henvist til å tolke disse dataene. Det er forskernes evne til å tolke som gjør at vi skal stole på dem. De har gått dypere inn i problemstillingene, vurdert saken naermere, har sett mer av liknende forskning og så videre.
Det er altså dette vi respekterer dem for. Ikke for at de har absolutt rett, eller «rett» for den saks skyld.
Sett på denne måten, er det fristende å skrive under på en formulering som stadig vinner terreng blant politikere, journalister og andre samfunnsivrige mennesker: «Vi må stole på forskerne.» Enten det gjelder klimakrise, koronapandemien eller vindmølleparker: De ivrige insisterer på at forskningen beviser at deres eget standpunkt er det riktige – og at motstanderen tar feil. For vi må jo stole på forskerne, må vi ikke?
Sett i dette politiserte perspektivet, må vi slett ikke det. Det er snarere motsatt – vi er forpliktet til å si dem imot. For har vi laert én grunnleggende ting i løpet av vår universitetsutdannelse, så er det at vi alltid skal sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Det er dette som er kjernen i kritisk tenkning, og den antagelig viktigste grunn til at «forskning har gjort at vi har hatt fremgang i verden».
«De ivrige»
Det er riktig at du i en vanskelig situasjon bør utføre din forskning etter vitenskapelige prinsipper – og for eksempel unngå «cherry picking» i resultatene. Det er også riktig at du bør lytte til hva flertallet i det vitenskapelige miljø mener.
Men det er ikke riktig at du skal lytte til hva «de ivrige» sier. For det første fremstiller de vitenskapen som mer av en monumental enhetsfront enn det den virkelig er. Det er derfor viktig å spørre seg om hva et flertall egentlig er, og hva det er verdt. Enda viktigere er det å huske at avvikende resultater ikke bare kan skyldes udugelighet eller uflaks, men også ting vi ikke har oppdaget ennå.
I nesten alle tilfeller er forskerne likevel langt naermere innertieren enn alle oss andre – fordi de som sagt har det beste grunnlaget for å uttale seg.
Men hvis vi hever blikket, og ser bakover i tiden, ser vi at Sannhet ikke eksisterer. Det finnes «sannheter» i vitenskapen – som at 2 + 2 = 4, at evolusjon finner sted eller at tyngdekraften gjelder her i vår del av universet – men ut over slike banale utsagn forandrer vitenskapen seg kontinuerlig.
Sjekk de vitenskapelige tidsskrifter bakover i tid, og du havner snart i en fremmed verden.
Men politikere, journalister og andre som mener vi skal «stole på vitenskapen», tenker ikke nødvendigvis på vitenskap som en prosess, en kunnskap under utvikling. De tenker snarere på den som en massiv koloss av uimotsigelig Sannhet. Og de tenker på den som en koloss de kan bruke for å fremme sin agenda.
Vi kan bruke forskerne som en ledesnor, vi skal lytte til deres råd – men vi skal ikke holde dem hellig. De har ikke rett i alt, de kan ta helt og totalt feil. Og det kan vaere at de som står mellom forskerne og oss – politikerne, aksjonistene, journalistene – «de ivrige» – slett ikke fremstiller forskningen korrekt.
Ideene skal få leve
Vi kan derfor ikke, slik noen ivrige har tatt til orde for, lukke munnen på og marginalisere de som sier dem imot. De siste årene har vi, selv her i Vesten sett flere tilfelle der avvikende vitenskapelige tolkninger er blitt truet med strafferettslig forfølging, og vi har hatt flere affaerer i norsk presse der ivrige journalister har gjemt seg bak prinsippet om at vi skal «stole på vitenskapen» – når det de egentlig ønsker er å sensurere meninger de ikke liker.
Dette betyr ikke at jeg mener vi skal bruke masse penger på å forske på 5Gs mulige skadevirkninger – slike skadevirkninger er, så vidt jeg kan forstå, bare tull – men vi skal la alle ideer leve. Vi skal la diskusjonene gå og gå. Vi kommer uansett til å leve i en helt annerledes verden om 50 år. Og rive oss i håret over at vi var så dumme at vi trodde på det.
I nesten alle tilfeller er forskerne langt naermere innertieren enn alle oss andre