Altfor svakt fra Jan-Erik Fjell
KRIM: En advarsel aller først: Denne anmeldelsen røper for mye. Til gjengjeld sparer den dere for noen timers unødvendig lesing.
Jan-Erik Fjell: Gråsonen. Krimroman. 349 sider. Capitana.
Beklager, folkens, men i denne omtalen røper jeg viktige ting fra Jan-Erik Fjells sjuende bok om politimannen Anton Brekke. Ikke for å plage dere, men for å vise hvor dårlig denne romanen er.
Altså: En legendarisk etterforsker, nå alkoholisert pensjonist, bestemmer seg plutselig for å tre inn i det rampelyset han skydde gjennom hele karrieren. Han har nemlig hentet fram en sak fra 1991 der en mann ble dømt for å ha tatt livet av en 17 år gammel jente. Hvorfor i all verden har han, på sine eldre dager, plutselig hentet fram igjen akkurat denne saken? Og er det tilfeldig at han dør før han får publisert materialet?
Svarene gir seg selv, og dessverre er resten av boken enda svakere. Her er fire grunnleggende innvendinger:
1. Miljøet er nesten parodisk. Fjell har nok forsøkt å skrive en slags vidvinkelroman om et lite tettsted, men han ender med klisjeer i fleng: Den innesluttede og korte butikkmedarbeideren, hans hjertegode kollega, den småperverse naboen, den selvgode forretningsmannen – her er ingen dybde, ingen egentlig psykologi, bare grunne pappfigurer som er skapt for å få historien til å gå opp.
2. Språket er så flatt at det nesten er morsomt. Fjell forsøker seg på en tørrvittig humor underveis, men ender med plattheter som naermer seg det pinlige. (Som når eks-politien som bor i husbåt forteller om en kollega han møtte: « ... i samme båt som meg – bortsett fra at han ikke bodde i en.» Også når Fjell ikke forsøker å vaere morsom, bedriver han språklig sløvhet. Et lite eksempel: Med to siders mellomrom innleder han avsnittene slik: «Den hvite Boeing 737-maskinen hadde knapt rukket å nå marsjhøyde før den begynte innflygingen» og «Klokka var elleve minutter over fem da det skrek i metall mot metall mens toget fra Oslo gled langsomt inn på spor 1 ...»
3. Enhver krimhistorie må ha en indre logikk. Det betyr ikke at den trenger vaere realistisk, men innenfor sine egne rammer må den henge sammen. Her svikter selve premisset for historien: Den gamle politimannen, en legende som bare har gitt ett eneste intervju gjennom sin aktive karriere, bestemmer seg nå for å bli med på en podkast. De to første episodene skal lages på vanlig vis, men det avsluttende delen skal spilles inn live – og der skal han avsløre sannheten om den mye omtalte Aremark-saken der den 17 år gamle jenta ble drept. Ja vel? Fra sky taushet til fullt medieoppstyr? Hva med å ta funnene sine til politiet i stedet, og så peke i retningen du nå mener er riktig?
4. Verst av alt er dette, og her røper jeg altså mer enn mange liker: I flere tiår har jenterommet etter den døde 17-åringen stått urørt. Og her finner politiet nå, flere tiår etter drapet, dagboken hun skrev. Men den har altså ingen lest – før nå? Det er virkelig ikke til å tro: En ung jente er drept, politiet kartlegger alle hennes bevegelser, alle hennes venninner og venner og mulige kjaerester, men ingen gidder ta seg bryet med å lese dagboken hennes? Kunne vi godta de tre andre svakhetene i jakten på lettvint sommerlektyre, er dette så pinlig banalt at det river grunnen under hele historien Fjell har kokt i hop.
Sorry. Men jeg håper jeg har spart dere for noen timers bortkastet lesing.