Equinors tvilsomme penger
KOMMENTAR: Equinors pengebruk i Angola viser at selskapet har tatt for lett på tvilsomme kontrakter i land der korrupsjon er utbredt. Myndighetene må kreve mer åpenhet og stille krav.
Denne uken avslørte Aftenbladet/E24 at 2011–2016 har Equinor, sammen med Cobalt, BP, Total og China Sonangol, overført gigantiske summer til det statseide angolske oljeselskapet Sonangol.
Equinor betalte 420 millioner kroner til bygging av et stort forskningssenter. Dette senteret har det aldri blitt noe av. I tillegg har det norske selskapet betalt 295 millioner kroner til udefinerte «sosiale prosjekter» til Sonangol. Ingen vet hvor disse pengene har blitt av.
Aslak Orre, forsker og Angola-ekspert ved Chr. Michelsens Institutt, antar at de «har forsvunnet inn i det dype korrupsjonshullet, der svaert mye av pengene forsvinner utenlands».
«Crude intentions»
Professor Alexandra Gillies, rådgiver ved Natural Resource Governance Institute i USA, ga i januar i år ut boken «Crude Intentions: How Oil Corruption Contaminates the World». Den tar for seg forskjellige former for korrupsjon i ulike land. Blant andre Angola.
USAs finanstilsyn (SEC) gjorde undersøkelser av Cobalts betalinger til forskningssenteret i 2017, men avsluttet saken. Senere har tilsynet likevel foreslått å endre reglene slik at oljeselskapene årlig kan bli nødt til å informere om alle utbetalinger til utenlandske myndigheter.
Gjennom høringen av forslaget sendte Gillies et brev til SEC, der hun kom med sine anbefalinger. Her brukte hun nettopp avtalen om Equinors lisenstildelinger i Angola som eksempel.
Om denne og lignende avtaler skrev hun at i oljesektoren «skjer de fleste avtalene, pengeflyten, og dermed manipulasjonen og misbruket gjennom slike kontrakter». Gillies mener at de er med på å skjule mistenkelige transaksjoner og tillate korrupsjon.
Korrupsjon og familiedynastier Korrupsjon finnes i både demokratier og diktaturer. Nigeria har en lang historie med korrupsjon i oljeindustrien. Landet er i prinsipp et demokrati, og lederne må derfor regne med å ha makt bare i en kortere periode. Da prøver de som regel å «melke» staten så mye som mulig på kort tid, og de er ikke så opptatt av å bygge opp de nasjonale oljeselskapene.
Angola, Aserbajdsjan og Russland kategoriserer Gillies derimot som kleptokratier. Altså styreformer preget av diktatur eller autonome styresett, hvor lederne stjeler fra land og folk. Der er solide, nasjonale oljeselskaper en viktig kilde til å bygge opp enorme, personlige formuer, som ofte overføres til skatteparadiser. Men også til å forsterke lederens posisjon, ofte gjennom bestikkelser. Kontrakter gis til venner, og politiske motstandere skvises ut.
José Eduardo dos Santos styrte Angola fra 1979 til 2017. Hans datter, Isabel dos Santos, er regnet som Afrikas rikeste kvinne. Hun var sjef for oljeselskapet Sonangol fram til farens avgang.
I januar publiserte International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) en detaljert rapport – Luanda Leaks – som legger fram bevis for hvordan Isabel dos Santos «tjente en formue på bekostning av det angolske folk». Angolske myndigheter har siden 2018 prøvd å stille henne for retten, men hun lever for tiden i eksil. Hennes halvbror, José Filomeno «Zenu» dos Santos, ble i august dømt til fengsel for svindel og hvitvasking av penger.
I Aserbajdsjan har Ilham Alijev sittet med makten siden 2003. Det er ukjent hvor stor formue han og familien har, men det er kjent at konen barna eier eiendommer verdt over 140 millioner dollar rundt om i verden.
Equinor er også tungt inne i Aserbajdsjan, uten at det har kommet frem lignende historier om selskapet der som i Angola. Når oljeselskaper signerer denne type kontrakter, bryter de ikke nødvendigvis lover i landet de opererer i, og de holder seg sannsynligvis til den korrupsjonslovgivningen som er. Men samtidig er de med på å legge til rette for korrupsjon og til å legitimere og styrke et regime som stjeler fra sine egne innbyggere, undertrykker sitt folk og fengsler sine motstandere.
«Myndighetene i andre land samarbeider med kleptokratiene av sikkerhetseller økonomiske grunner, og utenlandske selskaper spiller med for å tjene penger», skriver professor Gillies.
Men vi må huske at korrupsjon får store følger for mennesker. For eksempel etter at oljeprisene falt i 2014, og det var befolkningene i Angola og Aserbajdsjan som måtte ta støyten. I Angola endte kollapsen i helsevesenet med et masseutbrudd av malaria, gulfeber, denguefeber, chikungunyafeber og akutte luftveisinfeksjoner og diaré.
Åpenhet
Equinor har operasjoner i 30 land. I en rekke av dem er det mye korrupsjon, ifølge Transparency Internationals korrupsjonsindeks. Den foregår i det skjulte. Derfor er krav om mest mulig åpenhet ett av svarene. Det finnes også andre tiltak både selskaper og myndigheter kan sette inn for å unngå korrupsjon.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har sendt brev til olje- og energiminister Tina Bru. Den vil vite hvordan Equinor-saken er fulgt opp.
Bru vil svare på brevet, men hun sa tidligere denne uken at i enkeltprosjekter utøver departementet statens eierskapspolitikk.
Men det fritar ikke staten som eier fra sitt ansvar. Myndigheteme kan stille krav og endre regelverket.
Verken norske myndigheter, når de legger ansvaret på Equinor, eller Equinor, når de legger ansvaret på Sonangol, kan toe sine hender i denne saken. Pengebruken i Angola viser at Equinor har tatt for lett på tvilsomme kontrakter i land der korrupsjon er utbredt. Verken Equinor eller norske myndigheter kan tillate seg å legge til rette for korrupsjon.
I Angola endte det med masseutbrudd av malaria, denguefeber, gulfeber, chikungunyafeber, akutte luftveisinfeksjoner og diaré.