Fortettingens pris
KRONIKK: Fortetting i byer tar tid. Dessverre er resultatene ofte ikke menneskevennlige. Finner vi bedre løsninger i teknologiskifter innen energi og kommunikasjon?
I «Fortetting og knutepunktutvikling» (2019) skriver regjeringen: «En høyere arealutnyttelse reduserer transportbehovet og dermed utslippene av skadelige klimagasser. Fortetting og transformasjon gir også muligheter til å forbedre de fysiske kvalitetene ved bymiljøet.»
Dette er en «sannhet» med minst to modifikasjoner: y Transportbehovet reduseres jo bare hvis det ved fortetting blir kortere avstand mellom jobb, hjem og hytte – hvis det er funksjonsblanding og mulig å spasere, sykle eller bruke et direkte kollektivsystem og mulig å bo og få jobb langs rutene. y Bymiljøet blir ikke alltid bedre av fortetting, noen
ganger blir det verre og konfliktfylt.
Fortetting brukes iblant som vikarierende argument for profittdrevet arealutnyttelse på bekostning av gode boforhold. Forskningen som underbygger fortetting, er ofte hentet fra storbyer og er lite relevant (understudert) for småbyer som ikke vokser. London, med 9 millioner innbyggere, er nesten dobbel så stor som hele Norge. Manchester vokste eksplosivt fra 24.000 innbyggere i 1770 til 350.000 i 1850. Oslo er med sine 700.000 innbyggere en voksende storby. Stavanger med 144.000 innbyggere vil, ifølge SSB, vokse lite.
Utdanning og kunnskapsformidling
Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP) ved Det teknisk- naturvitenskapelig fakultet ved UiS utdanner byplanleggere. Fra bare å utdanne 5–10 byplanleggere i året, har vi på fem år mangedoblet til 27– 31 (2020-21). De med nok tekniske fag, blir sivilingeniører, de andre får mastergrader (M.Sc.). De fleste får jobb i det offentlige, hos rådgivende ingeniører og arkitekter.
Alle nyansatte heltidslaerere har doktorgrad innen fortetting, fornybar energi, transport, terrorsikring, adferd eller nabolagslivskvalitet. Vi samarbeider med universiteter i inn- og utland, og har mange doktorgradsstipendiater. En av et universitets fremste oppgaver – i tillegg til undervisning, forskning og vitenskapelig publisering – er formidling, dvs. kunnskapsdeling, opplysning av samfunnsdebatten med fakta, dokumentasjon og minst mulig synsing.
Stresstesting, som med materialer
Barcelona, Paris og Gamla Stan i Stockholm er med sine fire til seks etasjer høye bygninger blant verdens tettest befolkede. Urban tetthet kan oppnås med moderate byggehøyder. Likevel er f.eks. Vindmøllebakken i Stavanger mer enn dobbel så tett (personer per m2 landareal) som Holmegenes. Den prisbelønnede fortettingen Finansparken i Bjergsted opptrer aggressivt overfor naboene, adresserer ikke folk på gateplan og skygger for barnehagen. Det er steroide-arkitektur. Mye av interiøret er luft – et enormt atrium – for dem med adgangskort. Uten dette kunne volumet vaert nesten halvert, til glede for naboene. Mens Byrådet i Bergen diskuterer fire etasjers makshøyde, applauderer Stavangers høyhus som K8 i St. Olav.
Byutvikling-forskningen avdekker blindsoner, begrepsforvirring, feiltolkninger, vikarierende motiver og egeninteresse. Jeg har i min forskning foreslått at man må utvikle en strengere testmetode for fortettingsprosjekter, slik materialer testes.
En systematisk stresstesting kan vurdere: y Transport: Reduseres transporten og utslippene, kan
det dokumenteres? y Skyggelegging: «Stjeler» man sola fra naboen? y «Urban heat island»: Overbelaster 5–12 grader høyere snittemperatur i tette bykjerner i sommerhalvåret kjøleanleggene? y Vindtunnel: Blir balkonger og urbane uterom ubrukelige? y Sosialt: Må de minst bemidlede alltid havne naer gatens trafikkplan, mens de «rike» okkuperer enorme toppleiligheter? y Upersonliggjøring: Når selv hundre nye blokknaboer fører til mindre liv i gatene fordi de tar heisen ned i parkeringskjelleren og kjører ut, uteblir de tilfeldige gatemøtene. Bidrar prosjektet da heller til urban ensomhet?
Covid-19 som erfaring
Ved fortetting og transformasjon oppstår konflikter og folkehelseutfordringer; luft, lys, støy, tapt biodiversitet og grøntareal. Når smertegrensen nås, flykter de som har muligheten, til hytta eller til Syden, og utslippene av reiserelaterte klimagasser stiger.
Høye bokostnader i norske fortettings- og transformasjonsområder ekskluderer mange. De presses til utkantene. Dette øker transportrelaterte utslipp og reisetid, men covid-19 har vist at utkantene kan få en renessanse. Digital kommunikasjon reduserer jo behovet for å dra på jobb (fysisk), hver dag. Covid-19 har vist oss at vi raskt kan redusere trafikken dramatisk ved å jobbe hjemmefra én dag i uka eller mer, og iblant unngå rushtiden. Slike holdningsendringer er nå mulige pga. datateknologiens muligheter for videomøter. Dette er rimelige og raske løsninger som milliardinvesteringer i bompengeprosjekter neppe kan konkurrere med.
Det ennå aktuelle lavutslippsutvalget (2005), ledet av BI-professor Jørgen Randers, konkluderte med at fortetting ikke ville redusere transportbehovet raskt. Man får jo ikke bolig og jobb i samme område, og fortetting tar lang tid på grunn av tomtemangel og tidkrevende byggeprosesser. Transportreduksjonen vil bidra lite til å få ned utslippene innen 2050.
Det som derimot virker raskt, er teknologiskifter, som overgang fra fossile til elektriske kjøretøy. Gjennomsnittlig levetid for kjøretøy i Europa er bare 15–19 år, med raske teknologiskifter som resultat, mens bygninger står i 50–250 år. Fortetting vil ha effekt på lang sikt, men klimaendringer gjør at vi må handle raskt. Derfor ser teknologiskifte og holdningsendring langt mer adekvat ut nå.
Hjemmekontor én dag i uka eller mer er en rimelig og rask løsning som milliardinvesteringer i bompengeprosjekter neppe kan konkurrere med.