Kronprinsen som lurte hele kongeriket
BOK: Var kong Olav V – folkekongen – i realiteten en aristokrat som spilte en nøye uttenkt rolle?
Tore Rem: Olav V. Den fremmede. 1903 – 1940. 624 sider. Cappelen Damm.
Kronprins Olav var en førstegenerasjons innvandrer som gjennom bevisst markedsføring ble den perfekte vinterprins i snølandet. Nordmenn fikk en tronarving de kunne elske fordi han var alt de likte ved seg selv, ikke minst det jordnaere og upretensiøse. Men i virkeligheten var Olav en sky aristokrat som helst omga seg med engelske kongelige og norske godseiere. Etter hvert som han vokste til, ble han, ifølge Tore Rem, en mann som nesten perfekt stemte med nasjonens forventninger. Men nasjonen så ikke mennesket, bare kronprinsen. Den offentlige rollen var en «kulturell konstruksjon, skapt av folks lengsler».
Det er et voldsomt prosjekt Tore Rem har gitt seg i kast med. Gjennom tre store bind skal han portrettere monarken som ble kåret til århundrets nordmann, og – om vi skal dømme etter første bind – varsomt løfte ham ned fra sokkelen. Tonen er sober, men det er ikke tvil om at det er en demaskering Rem er i gang med. Han vil vise at mennesket Olav Haakonsønn var en annen enn rollen han spilte som kronprins og konge.
Viktige dagbøker
Oppgaven er ikke gjort enklere av at Olav selv makulerte mange av kildene til hvem han var. Rem skriver at «omfanget av hans sanering av historien er betydelig, et stort tap». Men heldigvis finnes det mye igjen, både i det norske og det britiske slottets arkiver, og ikke minst i dagbøkene til Ninni Roll Anker. Hun var gift med Johan Anker, som i tillegg til å bygge prinsens mange seilbåter, ble hans mentor, farsfigur og venn. Det rant tykt godseier- og embetsmannsblod gjennom årene til ekteparet, men Ninni hadde et skarpt øye for menneskelige svakheter og litteraer evne til å beskrive den vennlige, men også bortskjemte og egenrådige prinsen.
Det komplekse forholdet mellom Ninni Roll Anker og kronprinsen er en baerebjelke i biografien. Hun er feministen og sosialisten som er samtidig både kritisk og omsorgsfull overfor en ung mann som står langt fra hennes holdninger. Olav søker stadig til det ankerske hjem, hvor han åpenbart får mye av det han savner hos sine egne foreldre.
Utad er Olav idrettsprinsen som hopper fra stadig større skibakker, selv om han som oftest faller. Han er seilerprinsen og den forelskete unge mannen som tar sin prinsesse med på en historisk reise med rein og slede over Finnmarksvidda. Han oppdager den voldsomme kraften som et kongelig besøk rommer. I hundrevis av år har kongen vaert langt borte, i København eller Stockholm. Olav drar ut i landet og møter folk, etter hvert laerer han seg også å snakke med dem. Langsomt baerer han stein til den sokkelen han til slutt skal bli plassert på.
En ensom gutt
Men samtidig er han en ensom og uhyre privilegert gutt, som snakker engelsk med sine foreldre og tilbringer store deler av året i det enorme kongelige slottskomplekset Sandringham. Dronning Maud gjorde ikke engang forsøk på å bli norsk, og bandt også sønnen tett til sin egen familie.
Og så var det dysleksien. De sterkeste delene av Tore Rems tekst er de hvor han skildrer hvordan Olav slet med å lese og skrive. Som alle andre som led av dysleksi for 100 år siden, ble han oppfattet som mindre begavet. For en som ustanselig måtte holde taler og forholde seg til manuskripter, må lesevanskene ha vaert en nesten uoverstigelig hindring. Han fikk mye gratis, men her måtte han virkelig kjempe.
På et ganske tidlig tidspunkt må han, bevisst eller ubevisst, ha innsett at hans livsoppgave var å oppfylle de enorme forventningene nasjonen hadde til ham, og latt det prege livet. Det er her Tore Rem finner kjernepunktet når han forsøker å forstå hvem Olav var. Rollen ble det viktigste.
Haakon innså at det først og fremst var på grunn av sønnen han selv var blitt konge. Først med Olav «blir det ordentlig norsk», skrev han. Men det blir ikke ordentlig norsk hvis tilvaerel
sen er som for engelske eller danske prinser. Derfor konkurrerte Olav med bondegutter fra Telemark i hoppbakken og dro i militaeret som en hvilken som helst vernepliktig. Gjennom en for sin tid avansert markedsføring, ble den beskjedne og intellektuelt ordinaert utstyrte gutten framstilt som sagakongenes rettmessige etterfølger. Det var en konstruksjon, men den holdt livet ut.
Et annet bilde
Det er i dekonstruksjonen av dette offentlige bildet biografien får kraft. For bak det demokratiske ytre, er kronprinsen en annen. Rem viser hvordan Olav søker mot kretser som er alt annet enn folkelige. Han pleier omgang med et reaksjonaert offiserskorps som noen år senere skal svikte kapitalt, og trives helst sammen med landets mest velstående menn. Fridtjof Nansen er kongefamiliens ankerfeste i det norske samfunnet, og det er ikke til å unngå at både Haakon og Olav blir forsøkt påvirket av de antidemokratiske ideene som verserte i kretser rundt Nansen.
Historikeren Roy Andersen har beskrevet hvor aktivistisk kong
Det er ikke til å unngå at både Haakon og Olav blir forsøkt påvirket av de antidemokratiske ideene som verserte i kretser rundt Nansen.
Haakon var på britenes side før og under første verdenskrig («I britenes klør», 2017). Kongen balanserte farlig naer kanten og kunne trukket Norge med i krigen om ikke utenriksminister Ihlen hadde stoppet ham. Dette er en parallell til hvor aktivistisk Olav ble i oppkjøringen til andre verdenskrig. Også han utfordret i høy grad grensene for det konstitusjonelle monarki.
Rem skriver innledningsvis om det umulige i å fange et annet menneske i tekst. Det er et aerlig utgangspunkt. En god biografi er mer som et møte mellom to mennesker der også biografens personlighet og holdninger er synlige. Det er riktignok sparsomt med kommentarer i teksten, og de som finnes, er ofte formulert med elegant, nesten engelsk, understatement. Det er først og fremst i struktur og tematisk konsentrasjon man merker Rems kritiske vurdering av Olavs dobbelthet. Noen ganger er han tydelig, som når han skriver at nyansene hadde lett for å bli borte i «den ofte kraftige betoningen av kronprinsens demokratiske sinnelag», og at Olav bidro til å gi landet et «nestenaristokrati».
I januar er det 30 år – en generasjon – siden kong Olav V døde, og satte en ny standard for offentlig sorg i Norge. Det bør vaere lenge nok til at vi åpent kan diskutere mennesket bak rollen. Tore Rem har gitt oss det grunnlaget vi trenger.
Forfatteren Tore Rem intervjues av Aftenbladets anmelder Sven Egil Omdal under Kapittelfestivalen i Stavanger i dag.