Kappløp mot bunnen
LEDER: Hvem tjener på at norske kommuner konkurrerer om å gjøre seg lekre for de rikeste? Tiden er moden for en fordomsfri debatt om skatt og omfordeling.
Det er vanlig å få høre at formuesskatten i Norge gjør det vanskelig å bli rik. Dette blir vanligvis sagt av folk som har blitt rike. Og som har betalt formuesskatt. Dette logiske paradokset er på sett og vis en illustrasjon på at spørsmål om hvilket skattesystem som er best, til dels likner mye på spørsmål om religiøs overbevisning.
Nyheten om at Europris-gründer Wiggo Erichsen flytter fra Sola kommune til Bø i Vesterålen betyr at Sola mister to millioner kroner årlig i skatteinntekter, penger som hadde kommet godt med for Sola. To millioner kroner utgjør 5 prosent av det kommunen hentet inn i formuesskatt i fjor.
Maksimalsatsen for formuesskatt i Norge er nå på 0,85 prosent av netto formue over 1,5 millioner kroner. 0,15 prosent går uansett til Staten, mens kommunene sivet kan sette satsen på det øvrige. Bø er satsen på 0,35 prosent.
Bjørn Daehlie (eiendom), Kristian Adolfsen (private barnehager) og Einar Sissener (naeringseiendom) er blant de kjente norske rikingene som nå har postadresse Bø i Vesterålen. I et land hvor likhetstanken fortsatt står sterkt, er dette ikke noe som skaffer disse menneskene universell beundring.
Bø er en kommune hvor Høyre har rent flertall. Nesten 60 prosent av stemmene i Bø gikk til Høyre ved siste valg. Og sett fra Bø kan strategien med å senke formuesskatten vaere vellykket. Kommunen tiltrekker seg vitterlig personer og selskaper som har økonomiske muskler.
Problemet er selvsagt at denne effekten kan bli en kortvarig glede. Hva om en annen kommune senker skatten enda mer? Får vi da et kappløp mot bunnen?
Det er selvsagt ikke slik at alle store, norske privatformuer er flyttbare. Og nivået på formuesskatten er nok viktigere for en bestemt gruppe rike. Noen betaler skatt med mindre ergrelse enn andre.
Om noe godt kan komme ut av den debatten Bø har satt i gang, kan det vaere en bredt anlagt debatt om skatt, politikk og ideologi. De faerreste vil vaere uenige i at den norske samfunnsmodellen med en stor velferdsstat og relativt små forskjeller er avhengig av en aktiv omfordeling av verdier. Altså skatter.
Uenigheten står om det generelle nivået og om hvilke former for skattlegging som er mest effektive og rettferdige. Vi mener for eksempel at det er et stort potensial for å få flere rike til å investere mer av formuen sin i ny naeringsvirksomhet. Da kan det vaere grunn til å spørre seg om det ikke er for gunstig, skattemessig, å sitte passivt med pengene i eiendom.
En slik debatt vil kreve at de politiske fløyene er villige til å forlate skyttergravene. Om de er det, gjenstår å se.
Hva om en annen kommune senker skatten enda mer?