Pakkekalenderskam
DRØSET: Det skal jammen ikke vaere lett å forstå hva som er korrekt førjulsoppførsel. Man bør i hvert fall ta det HELT med ro med kalenderpakkene.
Endelig har vi lagt black friday bak oss, den store handledagen som varte en hel uke i år. Da er vi også heldigvis ferdige med å moralisere over dem som benyttet anledningen til å kjøpe noe på tilbud og over dem som moraliserte over at folk med lite penger handlet julegaver da de var billigere. Vi er også ferdige med å snakke om de som var sure for at folk valgte å kjøpe noe billig på nett når de burde kjøpt det litt dyrere i en butikk i sentrum, og om de som har presset butikkene til å sette ned prisene denne uka (det er jo ikke handelsstanden selv som har funnet på dette, vet dere), for ikke å snakke om alle de som gikk ut og handlet selv om Erna og Bent har bedt oss holde oss hjemme.
Og grunnen til at vi nå kan gå videre i livet og konsentrere oss om noe annet, er selvsagt at kalenderen endelig viser desember. Vi som har stresset med å få pakkekalenderen klar, kan endelig puste ut. Eller kan vi det? Burde vi ikke heller tenke litt på de virkelige verdiene i livet, og på det lille barn som i krybben lå? På hyrdene, og ikke minst Josef?
Burde vi ikke også tenke litt på hvordan de hadde det i gamle dager? Da var det gjerne sånn at hver familie hadde et snes med barn, og hver morgen kranglet de om hvem som skulle få trekke en nellikspiker ut av appelsinen. Det var deres eneste adventskalender, et enslig lys i mørketiden, men alle var fornøyde med den. De hadde spinket og spart for å få råd til den appelsinen, og nellikene hadde de resirkulert de siste ti årene, etter å ha kjøpt dem på avbetaling. Julemiddagen var moden appelsin med et hint av nellik.
Etter hvert som tidene henrullet, dukket det også opp andre typer kalendere, blant annet sånne hvor det var et bilde bak luka du åpnet. Det var selvsagt råflott, og et tydelig endetidstegn. Hvor skal dette ende, sa folk. Det neste blir vel at til og med foreldrene skal ha kalendere, med øl og duftlys og det hele. Og tenk, de hadde rett. Verden går virkelig til hundene, spesielt i desember.
Burde vi ikke heller tenke litt på de virkelige verdiene i livet?