For noen er koronajulen den normale julen

KORONAJUL: Det store spørsmålet nå er; får vi feire en normal jul i år? Jeg spør, normal eller unormal for hvem?

Det er ikke alle forunt å ha sju grandtanter, femten tremenninger og sytten barnebarn til bords, heller ikke en helt vanlig jul uten pandemi. Men slik kan det virke når temaet er oppe hos myndigheter og i mediene. Det er heller ikke alle som har julebord som står i kø, juleølsmaking med kolleger etter jobben, julelunsj med venninner på kafé og avslutninger på rekke og rad.

Selvfølgelig har vi de som er ensomme og alene. De er vi vanligvis veldig opptatt av i jula, men jeg tror vi har glemt dem litt i år. Vi har nok med vårt eget pandemiliv. I mitt normale liv er det aldri noen jul hvor jeg kan velge og vrakte blant julebord, selskap og festivitas. Så denne jula blir omtrent som normalt, i min egen lille kohort.

Som barn var vi ofte fire på julaften, mor, far, søstera mi og jeg. Vi måtte ha bamsene med på laget for å rekke rundt juletreet. Vi hadde ikke slektninger i byen, så jeg husker hvor stille det var juledagene. Jeg fikk ikke ringe på dørene til venner, for hos de andre var det familieselskap. Jeg drømte om fulle hus, flere ringer rundt juletreet og noen å synge «Reven rasker over isen» med. Stor var lykken da vi fant vener å feire med, hus hvor dørene var åpne hver dag, uansett høytid.

Nå er jeg voksen, og jeg har laert meg å sette pris på stillheten. Sitte ved peisen første juledag, stappe i seg marsipan, og lese en hel bok i strekk. Men, altså, normalt eller unormalt for hvem?