Oppriktig talt om død og tro
BOK: Nettopp i en tid der frykten for døden fyller hver nyhetssending, er det viktig å samtale om hva denne frykten utløser av tro, tvil, håp og angst.
Alf van der Hagen: Oppriktige samtaler. 272 sider. Verbum.
En dag da Håkon Bleken var førti og hvilte middag, slo det ham plutselig: «Herregud, du skal jo dø og så ligger du her og kaster bort tiden med å hvile middag!»
Fortvilelsen over denne brå erkjennelsen av dødens uavvendelighet førte til at han gikk løs på lerretet med enda sterkere intensitet. Malingen er ikke et tidsfordriv, men et dødsfordriv, sier han i en oppriktig samtale med Alf van der Hagen.
Van der Hagen har for lengst demonstrert at han behersker kunsten å gjøre lange og lavmaelte samtaler til medrivende sakprosa. I denne samlingen er samtalene kortere enn i bøkene med Dag Solstad og Henning Hagerup, og de sirkler om ett tema: Troen på livet både før og etter døden. Nettopp på grunn av denne tematiske konsentrasjonen er «Oppriktige samtaler» blitt en bok som kler det allestedsnaervaerende alvoret denne pandemijulen.
Tre av intervjuobjektene er alvorlig syke. Den kulturelle muslimen Walid-al-Kubaisi døde før boken kom ut, Ingvar Ambjørnsen er angrepet av kols og strever med spørsmålet han har vaert opptatt av siden barndommen: Hva er bakenfor døden? Thomas Hylland Eriksen, som har vaert gjennom en alvorlig kreftoperasjon, har beholdt sitt sosialantropologiske perspektiv og minner om at religion er ulike måter å forsone seg med døden på. Det samme sier biolog og dobbelt brageprisvinner Dag Hessen: Det er erkjennelsen av at vi skal dø som skaper behovet for å gi livet mening.
Noen finner denne meningen i religionenes løfter om en større virkelighet utenfor den sansbare, andre forsoner seg med at det er med livet som med datateknologiens WYSIWYG: What you see is what you get.
Det gir seg nesten selv at samtaler om så eksistensielle spørsmål må bli ulike i intensitet, avhengig av refleksjonsnivået hos den som blir bedt om å blottstille sin tro, håp og eventuelle dødsangst. Søren Kierkegaard sa at troen er å kaste seg ut på de 70.000 favners dyp. Noen av de 16 kulturpersonlighetene van der Hagen har møtt, lodder ikke så dypt. Samtalen blir liggende og duppe i overflaten på ganske grunt vann, og ville blitt bedre om intervjueren hadde utfordret sterkere. I stedet blir han litt for ofte en vennlig servitør som ikke kan skjule sin begeistring for gjesten. I stedet for en oppriktighet som river leseren ut av komfortsonen, ender disse samtalene som vennlig kappestrider om hvem som kan flette inn flest kulturelle referanser.
Men noen andre ganger, som filosofen Odd Børretzen har formulert det, noen andre ganger blir det helt all right. Ja, mer enn det: Samtalene med Maria Kjos Fonn, Håkon Bleken, Herborg Kråkevik, Thomas Hylland Eriksen og Ingvar Ambjørnsen leder inn til rom hvor hvert menneske må gjøre regnskap med seg selv. Maria Kjos Fonns egen historie gir tyngde når hun sier at tilgivelse ikke bringer deg videre. Den kan ikke vaere et krav utenfra. «Jeg tror tilgivelse kan vaere et tegn på at du har kommet videre», sier hun.
Når intervjuobjektene snakker lavmaelt om de dypeste ting, viser van der Hagen at han mestrer den vanskeligste delen av hans oppgave: Å lytte.
Hvilken karakter gir man så til en bok som spenner fra det alminnelig interessante til det eksistensielt utfordrende? Et tafatt gjennomsnitt ville vaert misvisende. Jeg satser derfor på at Aftenbladet vil akseptere at akkurat denne boken får terningkast fire til seks.