Så lei av unnskyldningene i Mustafa-saken!

DEBATT: Hasan Mustafasaken blir blottet for den grunnleggende sympatien den fortjener. Emosjonalitet, følelser og appellariske drøftinger blir tilsidesatt til fordel for økonomisk gevinst og fornuft.

Denne elitistiske tendensen til å vektlegge logos i saker som først og fremst krever patoslignende handling virker å gjøre samfunnet vårt kaldere, strengere og mindre fargerikt. Hvor er empatien, medmenneskeligheten og varmen?

Pådriveren av polarisering

I gulpet av regjeringens konstante påberopelse av tillit blir elementaere saker umyndiggjort, og tematikker som i grunnen skal vaere enkle å løse skaper eksplisitt fragmentering i befolkningen. At Mustafa Hassan, som har forløst sitt imperium i det norske samfunnet i lang tid, skal bli mistenkeliggjort og fradratt sine rettigheter er oppskriften på ren banalitet. Denne vanskeliggjørelsen av en sak som opprinnelig er tydelig i sin moral skaper ikke annet enn mistillit og illojalitet til regjeringens posisjon, der hvor Erna fremstår som pådriveren av polarisering. Hvorfor skal denne uskyldigheten av en sak bli vrangforestilt til de grader at samfunnet vårt naermest oppløses? Hundretusener av mennesker har engasjert seg og kjempet for en politisk endring i denne såkalte diskusjonen, men likevel blir avgjørelsen stående? For meg virker det mer underlig enn den såkalte beslutningen i seg selv.

Mistenkeliggjøring og urettferdighet Det er ingen tvil om at det eksisterer en sterk politisk misnøye med utkastelsen av Mustafa. Til tross de mangfoldige demonstrative innleggene, den politiske polariseringen og eksplisitte motstanden blir beslutningen likevel uberørt. Dette kontinuumet av urettferdighet gir ikke annet enn signaler om regjeringens likegyldighet ovenfor demokratiet, og befolkningens kjaerlighet og empati for uskyldigheten i saken. Mustafa Hassan har majoriteten på sin side til å fortsette reisen sin i Norge, og det er svaert beklagelig at det innenfor juridiske rammer blir umuliggjort. Ikke bare står han ansvarlig for sin mors handlinger, men han blir fradratt sin trygghet, hjem og liv på bakgrunn av en feilinformasjon som tilsynelatende var uskyldig. Moren løy aldri om sitt statsborgerskap, men unnlot å nevne det jordanske perspektivet i saken.

Bedrageri og løgn er naturligvis ikke holdbart eller fruktbart i praksis, men har vi glemt hvilke restriksjoner og innstramninger vi omgir oss med til daglig? Den norske grensen er rigid, uforanderlig og absolutt. Norge er virkelig en taperisk spiller i forhold til det internasjonale verdensbildet. Vi er et av de rikeste samfunnene, men vi holder oss for gode til å dele dette. Den sterke nasjonalismen og proteksjonistiske holdningen svekker potensialiteten i mangfoldet, og bidrar til å forkynne norskhet som et såkalt privilegium vi kun unner de førstefødte. Det er tragisk og ufordragelig – og jeg skammer meg for denne elendigheten av et sirkus vi så sårt skal forsvare. Er det ikke på tide at vi åpner oss litt mer opp for annerledeshet? At vi inkluderer også de som ikke er født her, men som trenger å bo her? Skal vi ikke snart legitimere de ressursene vi har?

Hvor er empatien?

Mustafa-saken blir, slik de fleste andre innvandringsrelaterte diskusjoner, blottet for den grunnleggende sympatien den fortjener. Tendensen til å vektlegge logos i saker som krever patoslignende handling gjør samfunnet vårt kaldere, strengere og mindre fargerikt. Hvor er empatien, medmenneskeligheten og varmen?

Den norske grensen er rigid, uforanderlig og absolutt.