Elefanten i rommet

DAGENS ORD: Historien er over tjue år gammel, og av hensyn til taushetsplikten ørlite kamuflert. Men essensen i den er sann.

Familien hadde hatt en skygge over seg i alle år etter krigen. Mye var ødelagt hos mange. Noen hadde flyttet fra landsdelen. Noen hadde blitt så mobbet på skolen at det preget livet. Og kong Alkohol hadde fått betydelig makt over manges liv.

Alt handlet om de valgene som avdøde hadde gjort under krigen. Valg som i noen år handlet om nazisten med makt og posisjon, med påfølgende rettsoppgjør og fengselsstraff.

Dette hadde alltid vaert «elefanten i rommet» når familien var samlet. Men aldri var det som skjedde i og etter krigen blitt snakket om i familien.

For første gang snakket de nå sammen om dette, mens presten som var på sørgebesøk lyttet.

Det ble naturlig å spørre om vi ikke skulle sette ord på dette i begravelsen? Til å begynne med ønsket de ikke det, for de var vant med at dette skulle ingen snakke om.

På direkte spørsmål kunne de bekrefte at alle som ville komme i begravelsen visste om det som var skjedd.

Det ble ei frigjørende stund i kirka. Og etter begravelsen vet jeg at familien fikk mange både gode og krevende samtaler der de fikk snakket ut med hverandre.

Godt å vite at det som er sant aldri er farlig, uansett hvor ubehagelig det måtte vaere.

Det står om Jesus i Johannesevangeliet: «Nåden og sannheten kom med Jesus Kristus.»(1.18)