Brutal og blodig fortelling om en spesielt fael drapsetterforskning
DOKUMENTAR: Netflix-dokumentaren «Night Stalker», som handler om jakten på en spesielt grotesk seriemorder er godt laget, men bringer lite nytt til torgs. klassisk eksempel på hvordan virkeligheten kan overgå fantasien, og i dette tilfellet den verste sort av mareritt. Ramirez ble dømt for 13 drap, samt en rekke drapsforsøk, voldtekter og innbrudd begått i 1984 og 1985, men mye tyder på at han var skyldig i enda flere tilfeller. I motsetning til mange andre kjente seriemordere så han ikke ut til å ha noe spesielt system i hvem han angrep, det var både barn og voksne, kvinner og menn, fra ulike samfunnslag og med ulik etnisistet. Gjennom intervjuer med folk som var sentrale i etterforskningen, forstå vi at dette gjorde det vanskelig å koble sammen de ulike tilfellene innledningsvis, fordi saken var annerledes enn alt man kjente til fra før.
Det er lett å forstå at denne grufulle historien har fanget serieskapernes interesse, samtidig er det – heldigvis – en sak som ikke lenger er spesielt aktuell i vår tid. Gjerningspersonen er død for flere år siden, og saken har som tidligere nevnt vaert behørig belyst tidligere. Det er heller ikke noe spesielt nyskapende over formen. Det måtte i så fall vaere at dokumentaristene har valgt å ta med en rekke forstyrrende bilder fra de ulike åstedene, et valg jeg stusser litt på. Det burde vaere mulig å fortelle denne historien uten å vise fram bilder av de mishandlede ofrene.
Historien fortelles først og fremst av de to etterforskerne som var tettest på saken, og vi får et godt innblikk i hvordan den preget dem personlig. Vi får også en forståelse av hvor vanskelig det må ha vaert å etterforske en sak som denne i et område hvor flere jurisdiksjoner var samlet på et begrenset areal, og hvor en del myndighetspersoner med markeringsbehov sørget for å stikke kjepper i hverandres hjul. Det er også interessant å se på hvordan mediene dekket saken, og hvilke spor den har satt hos journalistene som var tett på. Det som imidlertid gir de klart sterkeste inntrykkene, er intervjuene med etterlatte og overlevende ofre. De behandles med respekt og viser tydelig hvor preget de er av hendelsene, selv 25 år etter.