Går solen ned for demokratiet?
BOK: Anne Applebaum er god til å beskrive det nye, autoritaere monsteret, men ikke like god til å se hvor det kommer fra.
Anne Applebaum: Demokratiets svanesang. Politikken som sviktet og vennskapene som tok slutt. Oversatt av John Grande. 208 sider. Cappelen Damm.
Angrepet på den amerikanske kongressen 6. januar var en sterk bekreftelse på at den konservative amerikanske forfatteren Anne Applebaum har rett når hun skriver at «under troen på grunnlovsfedrene og idealene våre, ligger det et annet USA – (Pat) Buchanans USA, Trumps USA – et USA som ikke ser noen vesensforskjell mellom demokrati og diktatur». Den skinnende byen på haugen som Ronald Reagan snakket om, er overtatt av en autoritaer røverbande, som knytter USAs enhet til «hvit hud, en bestemt form for kristendom og tilhørighet til et landområde som skal omringes og forsvares med en mur.»
Applebaum er perfekt plassert til å analysere hvordan den liberale konservatismen ble skjøvet til side av nye, autoritaere og populistiske bevegelser, ikke bare i USA, men også i Polen og Ungarn, med sterke tilløp også andre steder. Hun er gift med Polens tidligere utenriksminister, Radek Sikorski, og tilhørte landets politiske elite til partiet Lov og rettferdighet, som han selv hadde representert, tok en brå vending i autoritaer retning.
Konservativ intellektuell
Hun er selv en del av den konservative delen av den intellektuelle amerikanske eliten, den som holder fram Ronald Reagans åtte år ved makten som en gullalder, men som er blitt skjøvet til side av Trumps politiske neandertalere.
Den gang hennes flokk dominerte salongene i Georgetown, var USA preget av en optimistisk konservatisme «som overhodet ikke var tilbakeskuende», skriver hun. Deres variant av konservatismen var energisk, reformvennlig og sjenerøs, med en tro på storheten i det amerikanske demokratiet «og ambisjoner om å dele dette demokratiet med resten av verden».
At hun i det hele tatt kan skrive dette uten å rødme, betyr antakelig at hun ikke er bevisst at LatinAmerika finnes. Det var ikke mye amerikansk demokratibygging der på 1980-tallet. Applebaum ser heller ikke hvordan Reagans og Margaret Thatchers økonomiske politikk er både gjødning og jord for den desperate og forvirrete bevegelsen som stormet opp trappene til Capitol. Denne manglende evnen eller viljen til å se sammenhengen mellom Reagans og Trumps USA er den største svakheten ved en ellers svaert lesverdig bok.
Det er betegnende at hun tar utgangspunkt i den franske essayisten Julien Brendas bok fra 1927: «La trahison des clercs» («De intellektuelles forraederi»). Brenda angrep elitene som naeret latente autoritaere tendenser i befolkningen, og det er det samme Applebaum
gjør. Det er parets gamle venner i Polen, Storbritannia (Boris Johnson og Applebaums mann var venner og medlemmer av den arrogante og frivole Bullingdon-klubben ved Oxford) og USA som har sviktet. Men hvorfor sviktet de? Hva var det i Reagans og Thatchers seier som drev disse elitene ut i et anti-demokratisk terreng? Her tilbyr Applebaum gode beskrivelser, men ingen forklaringer.
Det ideologiske sviket
Hun bedriver mye name dropping, men får i det minste fram hvor infiltrert mediene og den politiske eliten er, og hvor mange av de gamle vennene hennes som har sviktet. Selv har hun arbeidet i konservative medier som The Spectator, Daily Telegraph, før hun nå skriver for The Washington Post. Hun forlot det republikanske partiet da de nominerte Sarah Palin som visepresidentkandidat og forsvarte bruken av tortur i Irak, men ser på seg selv som flammens forsvarer. Det er de andre som har sviktet ideologien, ikke ideologien som har vist sitt sanne ansikt.
Originaltittelen: «Twilight of democracy» tyder på en grunnleggende pessimisme; at skumringen vil bli etterfulgt av et mørke der de liberale demokratiene går under, fordi den nye høyresiden ikke har «noe som helst ønske om å bevare eller konservere det bestående». Men den liberale konservatismen hun savner, er enda ikke utryddet, og det finnes fortsatt liv også på venstresiden i politikken. Hun skriver at kjernen i diskusjonen er hvordan man definerer en nasjon, og hvem som får definere den. Det er en debatt som bør interessere på begge sider av det politiske spektrum, og som vi absolutt bør ta fram mot høstens stortingsvalg, gjerne med Applebaums bok som en påminning om hvor galt det kan gå.