Isdrømmen

DRØSET: Frosne lisser. Valne fingre. Kakao så varm at den skålder tunga.

Da hun var liten, var det alltid is. Alltid. Det var årets høydepunkt, siden det aldri kom snø og la seg så naer havgapet på Haugalandet. Men isen kom. Alltid. Nesten.

Nå sto hun selv med egne unger på isen. Snøre skøyter, trøste etter hottalaus snofling, og blåse på stive fingre. Sine egne skøyter hadde hun ikke tatt frem, de trengte sliping og stell. Men hun forsikret ungene om at hun ikke hadde glemt gamle kunster.

Hun husker barndommens januardager. Kulden biter i kinnene. Solen stikker lavt over horisonten. De sitter sidelengs gjemt der i sivet, som små andunger, og gjør seg klare.

Stolte over å ha nye skøyter, ikke sånne med reimer som småungene drev med. Eller ikke nye. Nesten nye.

Året etter arvet hun mors lengdeløpsskøyter, lekre svarte med skinnende, lange blad, men de var en mare å gå på. Så da hun arvet neste par, hockeyskøyter, var det som å komme til himmelen, selv om de var så store at hun måtte ha tre par raggsokker på. Hun fant gleden av å sprinte. Hoppe. Tryne så det sang i ruglete is og flisete underlag og forbanne det å vokse opp i en by uten egen ishall.

Og ikke minst: Det avsperrede Hjørnet. Hjørnet med den svarte råken, der ryktet ville ha det til at noen hadde druknet i sin tid. De tøffeste la seg på magen, ålte seg naermere og dyppet dusken på luene nedi, seinere sto de rett opp som små antenner, et skeivt hedersbevis for handlingen.

Gleden av å vaere først på isen en sprakende vintermorgen, der hvite skyer dampet ut av sivrørene bak deg. De første takene ut på isen. Isen sang under føttene. Det bredde seg ut over vannet. Svosj. Fuwaahaaa. Svosj. Fuwaahaaa. Som en tromme, i takt med hjerteslagene.

Seinere ble det kvelder med vill flørting i kveldsmørket. Gutter som ertet og nappet luer og stakk av i vill fart over isen. Hevnen da du satt med varm kakao etterpå, mens de hutrende misunnelig bare kunne se på. Fredsløfter og hutrende, hurtige klemmer.

Det ble kanskje med den ene dagen med trygg skøyteis dette året. Men da hun var liten, var det alltid is. Alltid. Nesten.

Hjørnet med den svarte råken.