RAS gir gass til tross for koronarestriksjoner

DANS: – Mens politikerne fortsetter å føre symbolpolitikk med å holde kulturlivet nede, skal vi insistere på viktigheten av å samles for å oppleve scenekunst, sier leder Runa Norheim i Regional arena for samtidsdans (RAS).

Kjente navn som Carte Blanche og Iceland Dance Company står på programmet for våren. Det gjør også Mia Habib fra Haugesund, samt Inés Belli, som tar et oppgjør med fordommer mange av oss nok ikke ante at fantes. Mer om det senere. Hvis vi ser på det store bildet, har RAS et program som er minst like omfangsrikt som det var før koronaen rammet kulturlivet. Selv om det foreløpig ser ut til at vi må leve med restriksjoner en god stund til.

– Symbolpolitikk

– Når så mange forestillinger blir avlyst, blir kunstuttrykket vårt litt mindre synlig. Derfor har vi lyst til å dra til skikkelig for å synliggjøre at dansen fortsatt finnes. Vi har valgt ikke å strømme noen forestillinger, for vi ville insistere på viktigheten av å samles. Vi tar smittevern på største alvor, og ønsker å bidra til at vi beskytter de mest sårbare. Samtidig viser smittesporingen at det omtrent ikke har vaert smitte i teatrene, og på Sandnes kulturhus har det ikke forekommet en eneste gang. Det har aldri vaert tryggere og viktigere å oppleve scenekunst, sier RASleder Runa Norheim.

I likhet med mange andre representanter for kulturlivet, ser hun en del paradokser i hvordan koronarestriksjonene har rammet hennes bransje.

– Vi lever i et nyliberalistisk samfunn hvor Kvadrat og Ikea ikke har stengt én dag, mens kulturlivet i mange tilfeller har vaert pålagt å avlyse. Det er en symbolpolitikk som holder kulturen nede, og det gjør at noen verdier i samfunnet vårt blir synlige. De sier «ikke gå ut og kos dere», men ber oss samtidig om å holde samfunnet i gang, sier Norheim.

Hun har med vilje ikke booket noe i januar, og håper at de lokale restriksjonene vil ha blitt lempet litt på før vårens første forestilling, som etter planen skal gå av stabelen 1. februar. Per i dag er det ikke lov å slippe inn flere enn 20 publikummere på arrangementer i Sandnes kommune, selv i saler med fastmonterte stoler.

– Noen forestillinger viser vi med glede for 20 personer, men vi kjører ikke forestillinger for enhver pris. Med Carte Blanche ville det for eksempel blitt rart å spille for 20, da hadde det nesten vaert flere på scenen enn i publikum.

Men vi er i dialog med kunstnerne og må nesten se ting litt an, sier Norheim.

Babydans

Av andre spennende ting som skjer i vår, kan hun blant annet nevne en forestilling for babyer av Dalija Thelander.

– Koreografen har vaert opptatt av hva forskningen sier om hvordan babyer oppfatter verden med sitt sanseapparat. Det blir en flott opplevelse å vaere der som voksen med en baby på armen og få et inntrykk av babyers perspektiv, sier Norheim.

Vårens program handler altså blant annet om fordommer, som nevnt innledningsvis.

– Koreograf Inés Belli tar et oppgjør med fordommer knyttet til jazzdans. Det er en danseform som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Forestillingen inneholder både et opprør mot jazzdansen, men også av oppfatningene mange har om at denne danseformen ikke er like mye kunst som annen type dans. Jeg tror det vil resonnere hos mange her i distriktet, som lar seg skremme av den konseptuelle non-dansen, sier Norheim.