Kirkerestaurering må ta hensyn til følelser
DOMKIRKEN: Alle forslag om endringer av vår kjaere Domkirke vil vekke engasjement. Slik er det også med alter og alterring som Eirik Faret Sakariassen påpeker. Når folket i Stavanger har sterke meninger om endringene som er foreslått, må det tas med som et vernekriterium.
Stavanger Domkirkes interiør består faktisk ikke av så mange historiske lag. Det finnes veldig lite igjen som kan vitne om periodene som har gått foran oss, selv om vern om kirkebygg er motivert ut ifra ønsket om å bevare ulike uttrykk av kunst og arkitektur.
I debatten rundt restaureringen av Stavanger domkirke er det mange synspunkt som i sin tur fører til en god debatt rundt en eventuell utskiftning av alter og alterring. Stavanger Aftenblad har fulgt prosessen nøye og spesielt artikkelen «12 spørsmål og svar om alteret i Domkirken» 17. januar gir leserne er godt innblikk i hva dette dreier seg om. Likevel ønsker jeg å presentere noen synspunkter i forlengelse av saken.
Et viktig vernekriterium er at kulturminnet blir anerkjent av betrakteren, det vil si at objektet tillegges en verdi fordi vi anser det som et minne, det gir oss røtter i et samfunn i uro og endring.
Personlig tilknytning
Besøkende i Domkirken har forskjellig oppfatning av hva som er viktig for akkurat dem, og noen har faste ritualer de utfører ved slike besøk. Man går gjerne til lysgloben for å tenne et lys, noen korser seg under Stinius Fredriksens Kristusfigur, eller går frem til alterringen for å knele. Kneling under nattverd ble innført som tradisjon etter reformasjonen, kjennetegner vår kirke, og kan vaere til trøst for mennesker i en vanskelig livssituasjon.
I Domkirken kan man motta nattverden stående, men ennå har mange ønske om muligheten til å knele. Et flyttbart knefall vil ha plass til faerre mennesker enn dagens, og kan påvirke flyten i gudstjenestene. Samtidig er jeg redd for at det vil føles fremmed og rart å gå frem til et flyttbart knefall som står bak et fremskutt alter. I verste fall tar man da bort den reelle muligheten til å utføre dette ritualet.
Symboleffekten en fast alterring har i kirkerommet vil også bli kraftig redusert, og det vil bryte med Domkirkens lange tradisjoner. Domkirkens alter er et sarkofagalter, noe som er et tidlig uttrykk for altere. Alterringen ble nøye tilpasset dette i en tid der krigen akkurat hadde brutt ut, men noe av arbeidet med alterringen ble utført provisorisk. Balustrene (eller klossene) i ringen var ment å ha utskjaeringer av bibelske figurer.
En berikelse
Om man valgte å restaurere istedenfor å skifte ut hadde et høyglanspolert alter, gnistrende sort i kontrast til klebersteinsornamentikken i front – og en alterring med vakre utskjaeringer, og nytt trekk på knefallet, unektelig tatt seg bra ut i det langstrakte koret. Men uansett er dette bare en tanke.
Opplysningene om alterets verneverdi er ikke tatt ut av løse luften, det er tuftet på historiske dokumenter som tyder på at det kan ha bestanddeler som går lenger tilbake i tid enn 80 år. I ettertid har restaureringen i 1940 årene blitt betraktet som en berikelse for kirken, med stor respekt for verneverdier. Restaureringen i 1869 er blitt kritisert for å vaere saerdeles hardhendt. Det sies at den som ikke laerer av historien er dømt til å gjenta de samme feil som sine forgjengere. En respektfull restaurering må først og fremst bevare, og ikke skifte ut elementer vi har en relasjon til.