En klassereise som ender på skafottet
BOK: Mektig om fattigguttens reise mot tudorkongens hoff og bøddelens øks.
Hilary Mantel: Speilet og lyset. Roman. Oversatt av Hege Mehren. 820 sider. Press.
Det kan vaere mange gode grunner til å vaere skeptisk til den panegyrikken som ofte formidles på bokomslaget til kritikerroste, utenlandske bestselgere som lanseres på norsk. Men det føles faktisk ganske lett å slutte seg til mange av honnørsitatene fra engelsk-amerikanske anmeldere som nå brukes for å markedsføre «Speilet og lyset», den norske utgaven av avslutningsbindet i Hilary Mantels (1952) trilogi om Thomas Cromwell. For her står vi overfor en bredt anlagt, historisk roman som imponerer både ved å speile et nyansert menneskesinn og gjennom vidtfavnende kunnskap om det engelske samfunnet tidlig på 1500-tallet. Denne faktabaserte romanen er fiksjon som befinner seg langt unna enhver spekulativ «Atlantic Crossing»dramatikk, for å si det slik.
Jeg har tidligere anmeldt «Ulvetid» (2010), første bind i soga om klassereisen til den gløgge smedsønnen Thomas Cromwell, han som kunne se tilbake på en barndom preget av en alkoholisert, voldelig far, som i ung alder fartet gjennom Europa, skaffet seg allsidig yrkeserfaring og endte opp som mektig sekretaer for Henrik 8., tudorkongen som var gift seks ganger, brøt med paven og fikk halshogd både koner, medarbeidere og fiender når han fant det for godt.
Samtidig som «Ulvetid» innbrakte forfatteren den prestisjetunge Booker-prisen, solgte hun bedre enn noen tidligere prisvinner. Suksessen ble forsterket av «Falkejakt» (2013), andre bind i trilogien, også den belønnet med Booker-prisen slik at dikteren i dag befinner seg på en eksklusiv liste sammen med J.M. Coetzee, Peter Carey og Margaret Atwood. Ingen andre forfattere har mottatt Booker-prisen to ganger. Om «Speilet og lyset», som også er nominert til prisen, skulle vinne, havner Hilary Mantel i en egen klasse og understreker utsagnet fra anmelderen i The Observer som kategorisk konstaterte at hennes Cromwell-trilogi er de «beste engelske romanene i dette århundre.»
Den forviklingsrike handlingen i «Speilet og lyset» strekker seg fra like etter henrettelsen av Anne Boleyn, kongens andre hustru, i mai 1536 til juli 1540. Da blir Thomas Cromwell halshogd. Underveis mot skafottet streifer giganteposet virkelige hendelser knyttet til 13 miljøer og 135 personer som ramses opp innledningsvis under overskriften «Rollebesetning». I tillegg introduseres slektstavlene til dynastiene Tudor og York. Et dokumentarisk materiale som mer enn antyder hvor omfattende og mangfoldig dette dikterprosjektet er.
Kan hende blir denne brutalt aerlige rapporten om makt og avmakt, politikk og religion, begjaer, sjalusi og vold tidvis litt for detaljert og omstendelig i strukturen. Men den norske oversettelsen virker gjennomgående så stilsikker at lesingen av mastodontteksten «Speilet og lyset» jevnt over har vaert en fest.
For her står vi overfor en bredt anlagt, historisk roman som imponerer både ved å speile et nyansert menneskesinn og gjennom vidtfavnende kunnskap.
Per Olav Kaldestad (red.): Vegar ut til alle kantar. Noveller. 174 sider. Wigestrand.
Antologien «Vegar ut til alle kantar» låner tittel fra Rasmus Lølands bidrag, «Nils som gjekk til skogs», har vignetter signert Gerhard Stoltz og tar ifølge redaktør Per Olav Kaldestad sikte på å vise «vitaliteten og variasjonen i den samtidige litteraturen frå Rogaland».
Selv om flere av Rogalands aller fremste nynorskforfattere ikke er med, må vel målet sies å vaere innfridd med et representativt utvalg som, foruten klassikerne Garborg og Løland, byr på seks kvinnelige og seks mannlige samtidsforfattere, og noe for enhver smak.
Det ligger vel til sakens natur at slike antologier må bli varierte, men å hevde at novellene utvider sjangeren og ungdomslitteraturen, er nok å ta litt hardt i. Tekstene er gode, men neppe grensesprengende.
I den stramt komponerte åpningsnovellen prøver en tidligere laerer å få «fotballgutten» motivert igjen (Austigard); her er en sjarmerende fortelling om en jentegalen vampyr fra Madlatuå (Birkedal) og en billedsterk tekst om en søster på fødestuen (Bråtveit); en tenåringsjente studerer kroppene i dusjen i det offentlige badet og våger ikke å ta av seg badedrakten (Hjorteland); «Den lange veien inn til Stavanger by» og en kveld på Cardinal (Danielsen); Birger i Vrangdal som beiler til enkefru Birgitte (Kvamme); fortellingen om Anne Malene som alle liker så godt (Garborg); tomme trusler som viser seg ikke å vaere så tomme likevel, og en demonstrasjon av det dramaturgiske grepet kjent som «Tsjekhovs pistol» (Malmin); en avdanket, tidligere kontroversiell forfatter i nabokrangel (Sortland); en tur innom Blondinefabrikken Stavanger, som kanskje ikke er en bordell likevel (Torkildsen); tiden som sakte renner ut for Bjørn, som trenger krykker og hjelp av broren for å komme seg på hytta, men som får en saliggjørende erfaring med «verdenskatten» (Torvund); og «Julebrev frå Oddemann på Neset» (Renberg), som er til å le seg skakk av og muligens er inspirert av Odd W. Suréns årvisse digitale godbit, «Juletull».
Men samlingens sterkeste tekst er nok Odveig Klyves «Ein dag vil vi gløyma», som oppleves som litteratur på et helt annet nivå, og som bekrefter påstanden i introduksjonen om at «nynorsken målbaerer den rogalandske tanken og språket på en enestående måte».