Kreativt fra Sløtface-bassisten
PLATE: Et eklektisk ode til generasjonen med kort oppmerksomhetsspenn.
Lokoy: «Badminton» (Propeller)
Lokoy er soloprosjektet til Sløtface-bassist Lasse Lokøy.
Lokøy har vaert er produktiv de siste årene. Debutsingelen kom i 2018. Siden har 24-åringen vaert med på to Sløtface-album og produsert låter med en rekke kjente og nye navn innen den yngre musikkscenen i Norge: Stefanos Yowhannes, Safario, Emilie Østbø og Finding Neo er noen.
Nå slipper han debutalbumet «Badminton», der han både er produsent, låtskriver og tidvis vokalist. Med seg har han en rekke gjesteartister.
Albumet virker, etter første lytt, mer som en miksteip enn et album. Låtene svinger kraftig mellom både uttrykk, tempo og lydbilde, uten en tilsynelatende sammenheng. Låtene bryter fort og erstattes ofte av en kort monolog eller interlude, før det går videre til neste låt.
Etter hvert kommer en rød tråd frem. Mellommenneskelige relasjoner, gjerne i møte med internett, går igjen i de korte monologene.
En person snakker om hva internettet gjør med mennesker og vår evne til å kommunisere med hverandre. Så legges det merke til at dette også tatt opp i mange av låtene. Altså følelser som blir hengende igjen en eller annen plass i prosessen fra tanke til tale, korte og avbrutte forhold, press og usikkerhet.
Tematikken gjenspeiler seg også i lydbildet. Det er lettere kaotisk. Det skifter mellom pop, indiepop, støyete elektronika, polert elektronika og hip hop for dansegulvet.
Mange av låtene virker kjente, som om Lokoy har lånt respektfullt fra tidsånden eller suksessoppskrifter. Her kan man trekke paralleller til Harry Styles’ debut «Sign of the times», som på mange måter er like eklektisk som «Badminton».
Albumets sterkeste låter er vidt forskjellige. «Both eyes» med Safario er en dansevennlig hip hop-banger som sender tankene til «Can’t touch this» av MC Hammer og bedre tider.
Tittelsporet «Badminton» er en vakker og «enkel» poplåt. Her synger Lokøy, og man innser at dette er en av platas mest personlige låter. En nostalgisk låt om barndomsminnene og følelsene fra badmintonkamper med pappa-gymlaerer: I don’t care how many miles I run, as long as he says ’well done’.
«A mistake» med Emilie Østbø er så naerme vi kommer til noe som kan minne om Sløtface, og dette er et vakkert avbrekk fra den helelektroniske popen.
Lokøys evne til å – tilsynelatende fryktløst – eksperimentere og leke med lydbilde og uttrykk fortjener ros.
Spekteret av uttrykk resulterer i at alle vil finne noe de liker i løpet av «Badminton», men det betyr også at mange vil finne noe som absolutt ikke faller i smak.
Det eneste man kan si på produksjonen, er at den tidvis er for perfekt.
Kreativitet er ikke noe Lokøy har mangel på, men bruken av så mange gjesteartister gjør at jeg gjerne skulle sett en klarere rød tråd. Debutalbumet gir oss, med unntak av et par låter, lite av Lokoy som artist. Dog, det sementerer hans gode rykte som produsent.
Min analyse er at «Badminton» er et symptom, eller et resultat, av vårt stadig minskende oppmerksomhetsspenn. Hvis dette var tanken Lokøy hadde, har han truffet spikeren på hodet.
Uansett – en svaert interessant og fengende debut fra en svaert interessant produsent og musiker.
Beste spor: «Both eyes», «A mistake».
Kapteinen: «Døgn» (Sony)
Nok en ung mann, med simplistiske tatoveringer og en bergensgjeng i ryggen, synger om livet på norsk. Men, Kapteinen fra Stavanger mumler i hvert fall ikke; han har noe å melde og gjør det på en irriterende fengende måte. Kapteinens nye ep er en sjarmfull og allsangvennlig samling av unge øyeblikk. Fem låter får vi servert. Pop og hip hop blandet sammen til en jevnt fordelt cocktail. Tematikken er alltid kjaerligheten, men i ulike former: Kjaerligheten til den spesielle jenta, bestemor og musikken i seg selv. 80-tallet er representert i lydbildet, det samme er lukten av sommer. En overraskende ode til Vamps «Tir na noir» er også å finne. Produksjonen er leken. Tekstene er personlige og rører på sine beste øyeblikk. Det er ingen tvil om at Kjell Øverland, som han egentlig heter, har peiling på melodi og låtstruktur. Dette er en mann vi kommer til å danse med i Vågen (eller i Spektrum?) om ikke så veldig lenge.
Beste spor: «Abstinenser», «Danse ligavel».