Bedemannen

DAGENS ORD: Han viste seg å vaere bedemann i dobbelt forstand. Bedemann, dette gammelmodige uttrykket som stammet fra den tida de gikk fra hus til hus og gård til gård og inviterte til begravelse og gravøl. Tittelen vi enda bruker, skjønt på visitkortene står det nå begravelseskonsulent.

Denne bedemannen lignet på de fleste av sine kolleger. Han var profesjonell, ryddig og samtidig omsorgsfull. Hadde en kontroll på detaljer som det var godt for en prestemann å lene seg på. I tillegg var han alltid hyggelig å prate med.

Så kom begravelsen som var usedvanlig krevende. Jeg vil tro de fleste medvirkende i ekstra vonde begravelser har det som meg.

Vi kjenner hvor krevende det er, og samtidig vet vi at vi som kirkens tjenere har mulighet for å gi både trøst og håp der situasjonen egentlig ser håpløs ut. Noe av det som gjør det meningsfylt å gjøre tjeneste i en begravelse.

Vi var ferdige med samtalen på bakrommet. Alt var gjennomgått til minste detalj. I det bedemannen var i ferd med å gå til sine oppgaver kom en setningen som jeg for alltid forbinder med denne forlengst pensjonerte gravferdskonsulenten: «Du vet, jeg sitter bak i kirken og ber for deg og de sørgende mens du har begravelsen.»

Han var bedemann i dobbelt forstand: «Vaer ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.» (Fil.4.6)