Stakkars Bent Høie
LEDER: Kombinasjonen av en befolkning som er mektig lei av restriksjoner, et storting som tørster etter innflytelse og et virus som endrer seg og blir farligere, er slett ikke enkel å håndtere.
Misforstå oss rett: Det er ikke synd på helseminister Bent Høie. Han har selv valgt å ta jobben, og vi tror heller ikke at han ønsker å bli syntes synd på. Når vi likevel sier det slik, er det mer i erkjennelsen av at han har en svaert krevende jobb.
Sammen med de andre som står i første linje, altså hans sjef Erna Solberg, Folkehelseinstituttet sjef Camilla Stoltenberg og helsedirektør Bjørn Guldvog, har Høie ansvaret for å ta beslutninger basert på en situasjon som stadig endrer seg, og ikke minst formidle disse på en måte som er forståelig og som skaper vilje til å etterfølge reglene.
Etter ti måneder i pandemisk unntakstilstand er vi alle grundig trøtte og leie av de restriksjonene den medfører. Mange av oss har blitt direkte og hardt rammet av de økonomiske skadevirkningene, men enda flere har blitt rammet av konsekvensene av isolasjon og mangel på normal livsutfoldelse.
Nyheten om at en mutert versjon av koronaviruset har ført til et utbrudd i Nordre Follo kommune, like utenfor Oslo, ga enda en ny omdreiing i historien om de norske smitteverntiltakene, og er en påminnelse om at også 2021, eller i alle fall store deler av året, fortsatt vil vaere fullstendig preget av pandemien.
Beslutningen om å stenge Vinmonopolets utsalgssteder i Oslo er blant de mindre heldige. De enorme køene med medfølgende smittefare i kommunene rundt hovedstaden burde ha blitt forutsett. Men som vi har sagt flere ganger før: I en akutt situasjon er det verre å ikke ta beslutninger. Det er ikke til å unngå at feil blir gjort. Det viktige er å rette opp i dem.
Regjeringen mangler nå flertall i Stortinget. Dermed er det heller ikke til å undres over at Stortinget faller for fristelsen til å gjøre regjeringens arbeid. Det betyr ikke at det er klokt. Opposisjonen bør tenke seg grundig om før den prøver å score billige poenger på smittevern, for heller ikke i Stortinget er det flust av eksperter på området.
Det vil vaere naivt å tro at et liknende utbrudd av en mutert variant av viruset ikke vil skje på våre kanter av landet. Smitten kan komme både fra reisende innad i Norge, og den kan komme over landegrensene. Da vil behovet for enda strengere tiltak melde seg også her.
Enhver lettelse i restriksjonene vil innebaere en økt risiko, og det overordnede målet er hele tiden å unngå at helsevesenet blir overbelastet. Alternativet til en slik veksling mellom lettelser og innstramminger vil vaere et kontinuerlig strengt regime. Det er ikke sikkert at det er en bedre løsning.
I en akutt situasjon er det verre å ikke ta beslutninger. Det er ikke til å unngå at feil blir gjort. Det viktige er å rette opp i dem
Populistar med makt følgjer ein eigen logikk. Ei som har gått grundig til verks for å vise kva som sameiner populistar som Donald Trump i USA, Viktor Orbán i Ungarn og Recep Erdoğan i Tyrkia, er den italienskfødde, politiske filosofen Nadia Urbinati. Ho er i dag professor ved Columbia University i New York.
Seks punkt
Urbinati har i fleire bøker analysert populismen. Den siste boka hennar er om korleis populistar som har vunne makta i val, omformar demokratiet. Framferda til Trump passar som hand i hanske med hennar teori.
Teorien kan summerast opp i seks punkt om korleis populistar som Trump ber seg åt når dei har makt.
1. Direktelinje til folkeviljen
«Men for å forstå hvordan folk kunne få seg til å storme kongressbygningen, må man ha sett en av hans taler fra begynnelse til slutt, og hvilken kontakt han har med folkemengden. Det er en urkraft».
Det var Jon Elster, kanskje Noreg sin aller fremste nolevande samfunnsvitar, som sa dette i eit Morgenblad-intervju etter Kongress-storminga. Stundom når Trump talar på folkemøte, kan vi sjå at han gjer små pausar og seier til dømes «Love you», som om det var til ein kjaerast. Einskapen Trump opplevde mellom seg sjølv og tilhengjarane reflekterer ei eiga demokratioppfatning. Populistane