Jenta som ventet på seg selv
BOK: Fra undrende barn til klarsynt skildrer av sosialdemokratiets slingrende vei mot undergangen.
Lena Andersson: Datteren. Roman. 272 sider oversatt av Gøril Eldøen. Gyldendal.
Lena Andersson (1970, debut 1999) ruver. Vinterens ferske roman, «Datteren», fortsetter der den forrige slapp: Den heter «Sveas sønn» og handler om det svenske folkehjemmets vekst og oppløsning slik Andersson skildrer det gjennom én familie i tre generasjonsledd. Den har stor overføringsverdi til norske forhold, hvor også velferdsstaten har kulminert, og nå er truet.
Tredje generasjon i denne familiekrøniken består av søskenparet Erik og Elsa. Det er Elsa som er tittelens datter og hovedperson.
I romanens første del følger vi henne fra toårsalderen, et alvorlig, grublende og spørrende barn til hun er ferdig med videregående, reservert og blyg, analyserende nysgjerrig, og samtidig aergjerrig på det feltet hun vet hun har mye å hente: I et samfunn bygget på likhet, konformitet og likeverd er sport og musikk de to områdene der enerne blir beundret og fortsatt får briljere (vi har også i prinsippet enhetsskole, men koster som svenskene på oss idrettsgymnas og egne kulturskoler, for eksempel).
Unge Elsa vet med seg selv at olympisk langrennsgull en gang kan bli hennes, inntil hun en dag imploderer som trenings- og konkurransefantom, blir storspiser og feit. Hun taper i første omgang kampen mot kroppen, i en «kaotisk vingling mellom avholdenhet og fråtsing».
Elsa har et sterkt behov for å forstå, seg selv og omgivelsene. I romanens andre del drar hun til USA som au pair, med en sosialdemokratisk forståelse av begrepet «au pair» som rett oversatt betyr at hun er på samme nivå som sine arbeidsgivere, og skal behandles deretter.
Den forestillingen blir effektivt flådd av henne, fra Chicago til California, men ikke hennes utrettelige iver etter å laere språk og studere lingvistikk, som til slutt tar henne tilbake til Sverige og til en svensk lingvistikkutdannelse.
Et overfladisk referat av Elsas liv fra barneår og oppvekst i nyetablert stockholmsk «folkhem» til universitetsstudier i USA og Sverige – hun er jevngammel med sin forfatter, ser man i noen nennsomt plasserte tidsmarkører – kan bare så vidt antyde hva denne vakre romanen i all sin språklig dagklare presisjon forteller utover sin egen historie: Den er et portrett av en person og en epoke fra forfatterens «arkiv av frysetørrede minner», en skikkelig grådig, personlig og samfunnsmessig, «kaotisk vingling mellom avholdenhet og fråtsing». Gjennom hverdagene til en fremmedspråklig student (hun prøver seg på spanskkurs før hun er helt hjemme i californisk engelsk) som tar henne videre til ganske oppdaterte lingvistiske teser, blir den en historisk à jourføring til det som er vår egen skandinaviske samtid uten endegyldige svar på noe som helst, «i denne ånd av dogmefrie dogmer»: Som vi alle kjenner igjen i slagord som at vi må ta vare på oss selv, at vi selv bestemmer hvem vi er, hva som er verdifullt (for oss, det også), «metoo», sagt med ett ord.
I forlengelse av «Sveas sønn» fortsetter «Datteren» sin analyse av velferdsstat og «folkehjem» som er på vei til å smuldre hen, mens vi fortsetter å gomle på «forrådet av faste fraser» (med smak av «dugnad» og ministerros for at vi har vaert «flinke», som norske eksempler), i en svensk samtidsroman fra det året da koronaen parkerte oss.
Unge Elsa vet med seg selv at olympisk langrennsgull en gang kan bli hennes, inntil hun en dag imploderer som trenings- og konkurransefantom, blir storspiser og feit.
Alex Schulman: Overleverne. Roman. Oversatt av Andreas E. Østby. 247 sider. Gyldendal.
De første bøkene til den svenske journalisten og podkastkjendisen Alex Schulman (f. 1976, debut 2009) var biografisk styrt virkelighetsdiktning – om faren, om egen drikkfeldige mor («Glem meg», på norsk 2017), om morens katolske, fordomsfulle forfatterfar Sven Stolpe.
«Overleverne», derimot, lanseres som en fiktiv roman om tre brødre – Nils, Benjamin og Pierre – og deres borgerlige, uforutsigbare, uansvarlige foreldre. Som rapport om å vokse opp i en dysfunksjonell familie, er ikke teksten spesielt original, kan hende. Men den er ofte sanselig og intens, utformet i tredje person entall, med synsvinkelen lagt tett opptil Benjamin, full av medrykkende scener og med en komposisjon som fungerer bra i all sin systematiske, filmatisk orienterte pendling mellom nåtid og fortid.
Innledningskapitlet tidfestes til klokka 23.59 og utspiller seg i juni på et avsidesliggende svensk torp, der de tre voksne, våte, ille tilredte brødrene sitter på en steintrapp, holder rundt hverandre og gråter mens en tilkalt politibil ankommer. Dermed er klarsignalet gitt for en historie som trinnvis beveger seg 24 timer bakover i tid. Gradvis får vi vite hvorfor brødrene etter mange år igjen befinner seg på torpet der de tilbrakte sommerferiene sine med en mamma og en pappa som sviktet omsorgspliktene sine.
Historien om brødrene som utstyrt med en bronseurne kjører til en rød hytte for å oppfylle den avdøde morens siste ønske, utgjør tekstens nåtidsplan. Underveis pendler nåtidsdramatikken til 11 tilbakeskuende kapitler, alle med en overskrift. Her avdekkes familieforhold og dramatiske enkeltepisoder som har kommet til å forme brødrenes liv som voksne – en svømmetur på liv og død for gutter på 7, 9 og 13 år, iscenesatt av en ubetenksom pappa som ikke holder ord, et straffeopphold i en mørk, skremmende jordkjeller regissert av en ufølsom mor, foreldrenes alkoholmisbruk, mobbescener fra skole og familie, såre barndomsminner, farens og morens død, Benjamins traumestyrte selvmordsforsøk og møtet hans med en terapeut som kan komme til å endre livet hans for alltid.
Ellers er morens etterlatte brev til de tre brødrene – som i voksen alder står langt fra hverandre – såpass emosjonelt ladd og innsiktsfullt at det passer bra som en avrunding på en godt oversatt, følsom familiesaga om foreldre som sviker, og barn som påtar seg livstruende sår i sinnet, men overlever.
Gradvis får vi vite hvorfor brødrene etter mange år igjen befinner seg på torpet.