Hva med en 3000-meter på skøyter i kveld?
Orda er frå statsminister Jens Stoltenbergs tale kvelden 22. juli 2011.
Terrorangrepet var eit angrep på oss alle, det var eit angrep på demokratiet. Statsministeren tok rolla han skulle og måtte – som statsmann. Frå Statsministerens kontor blei dette tonen i alle talane den første tida etterpå.
Men det var også eit politisk og ideologisk angrep retta mot Ap og AUF. 69 av partiets eigne, unge medlemmer var drepne, mange var skadde, hundrevis opplevde traumet som utspant seg.
Kor skulle ein ta det ideologiske oppgjeret? Kunne ein det, etter rosetoga, etter at Stoltenberg samla landet?
I boka «Arbeiderpartiet og 22. juli» går historikar Hallvard Notaker inn i den spenninga. Mellom partiet i Folkets Hus, og statsmakta i regjering. Ei spenning Ap var vant til å handtera. Byggja samhald og finna
skriv Notaker i ein kronikk i VG. Raymond Johansen, som då var partisekretaer, begynte i forsiktige ordelag på eit slikt oppgjer utpå hausten. Det enda i skuldingar frå Per Sandberg i Frp om at Ap prøvde å slå politisk mynt på 22. juli, og gjorde seg til offer. Så køyrde oppgjeret seg fast i partipolitikk. Notaker skuldar ingen for det.
Sju år seinare var dåverande justisminister Sylvi Listhaug minutt frå å utløysa full regjeringskrise med facebookposten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». Påstanden var grov og uriktig, og sette Ap i same tospann med terroristar som Behring Breiviks forskrudde ideologi gjorde.
Det tok dagar før statsminister Erna Solberg forstod kor djupt dette gjekk. Sjølv kalte Listhaug Stortinget ein barnehage, før ho gjekk av.
Krisa, sinnet og sjokket Listhaug-meldinga utløyste, gjorde det intenst tydeleg både kor sterkt traume vi sit igjen med etter 22. juli, og kor uvitande vi samtidig er om nettopp det.
Vi samla oss alle i rosetoga. Så kven skal vi retta oppgjeret mot?
Sjølv kalte Listhaug Stortinget ein barnehage, før ho gjekk av.