Kalberg, det er ikke gull alt som glimrer
DATASENTER: Det er først når byggestøvet har lagt seg, og lyden av skog, mark og husdyr har blitt erstattet med duringen fra gigantiske datalagringshaller, man vil innse at dette har vaert et kolossalt feilgrep.
Jeg har fulgt dekningen av den foreslåtte etablering av datasenter i Kalberg-området i både nasjonale og lokale nyhetsformidlere med stor interesse.
Turområde
For å starte med det naere: Dette handler om min families og mine sambygdingers naerområde. Det er tur- og rekreasjonsområdet til en hel bygd. En grønn lunge, med rikt dyreliv og praktfull jaersk natur. Og med de nye utvidelsene som entreprenørfirmaet Masiv nå går i bresjen for, vil det foreslåtte industriområdet grense helt inn til byggefeltet. Dermed vil mine naboer og jeg risikere å få gigantiske datalagringssentre kloss innpå livene våre. Det vi får med på lasset kan fort bli årevis med utbygging, tungtransport, gravemaskiner og støy – rett utenfor stuevinduet. Det er klart jeg er skeptisk til dette. Ville du hatt dette i ditt nabolag?
Men det er flere grunner til at denne saken har vekket engasjementet mitt. Det handler også om den pågående nasjonale nedbyggingen av matproduserende jordbruksområder, en tendens vi kanskje ser tydeligst i jordbrukskommunen Time. Her har kommunen gått inn for å bygge ned 150 dekar med prima jordbruksjord på Svertingstad/Re. Neste fase ser ut til å bli Kalberg-utbyggingen. Her kan flere tusen nye dekar med jordbruksjord og utmarksbeite havne på slaktebenken. Dette er en utvikling som bør få flere enn meg til å sette kaffen i halsen. Paradoksalt nok omtaler Time kommune seg selv som en landbrukskommune som «satsar på framtida innan matproduksjon». La det synke inn.
Bare estimater og kalkyler
Når det gjelder Kalberg-utbyggingen blir regnestykket gjort spiselig med lovnader om at datasentrene vil generere mange tusen arbeidsplasser. Jeg har lest om ivrige politikere, fremstående skikkelser i fra naeringslivet, entreprenører og grunneiere som vil bane vei for å få de omtalte arbeidsplassene til Jaeren. Men her tror jeg det er viktig å holde hodet kaldt. Det er foreløpig bare snakk om estimater og kalkyler. Jeg vil bytte ut disse ordene med annet ord jeg synes er mer treffende: Spådommer. Og spådommer er som kjent, ikke alltid til å stole på.
La oss derfor se på det vi vet: Ifølge en rapport fra 2020 laget for Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan vi lese at Norge i 2019 hadde 18 datasentre med totalt 299 ansatte. Altså: 18 datasentre = 299 ansatte. Riktignok hevder rapporten at datasentrene vil bidra med flere arbeidsplasser utenfor den daglige driften, men presiserer likevel: «De fleste jobbene som datasentrene skaper, er relatert til konstruksjon av datasenterbygninger og installasjon av servere» (s. 24). Med andre ord er det for det meste snakk om kortvarige sysselsettinger i samband med byggeprosessen. Da er det kanskje ikke så rart at entreprenørfirmaer som nevnte Masiv, lusker i kulissene. Og at enkelte velvillige grunneiere logrer ivrig etter de svaert så lukrative opsjonsavtalene som viftes foran dem.
Matfatet taper
Etter mitt syn, er det tydelig å se hvem som blir vinnerne av denne satsingen. Og her tror jeg Aftenbladets Harald Birkevold treffer spikeren på hodet når han skriver: «Det er ofte – nesten alltid – en god idé å følge pengene når man skal prøve å forstå det som skjer. Hvem tjener på dette, hvem taper?» Jeg frykter at det er matfatet til landet vårt som nok en gang trekker det korteste strået.
Jeg frykter også at det er den grønne lungen, dyrehabitatet og tur- og rekreasjonsområdet til en hel bygd som vil forsvinne i dragsuget. Det er først når byggestøvet har lagt seg, og lyden av skog, mark og husdyr har blitt erstattet med duringen fra gigantiske datalagringshaller, man vil innse at dette har vaert et kolossalt feilgrep. For meg vil det vaere en mager trøst å tenke på at Facebook og Googles datasenter i alle fall har fått en stabil tilførsel av billig norsk strøm.