Spellemann til Arne Skage?
PLATE: Det tok Arne Skage 30 år å lage en soloplate. Når den først kom, er det beint fram strålende greier han serverer.
Arne Skage: «Procrastination Blues» (Slide Productions)
I’ll be famous when I’m dead, synger Arne Skage, som et slags right hand man-mantra. Skage har vaert nettopp right hand mangitarist i 30 år.
Han er en strålende strengespiller, noe folk som Reidar Larsen, Thomas Dybdahl, Eriksen, Svein Tang Wa og spellemannominerte Joe Rusi har visst å benytte seg av. Skage har navnet sitt på over 70 innspillinger, men å sette sitt eget navn på coveret har tatt ham en drøy mannsalder.
Greit nok det. Verden har kanskje for mange høvdinger og får få indianere. Men når han først fikk fingen ut, vår mann i Flekkefjord, er det vel verdt å lytte på.
Skage har en forkjaerlighet for Louisiana og New Orleans, og det var dit han reise for å bygge grunnmuren til sin solodebut «Procrastination blues», der noen av byens mange og gode musikere har bidratt.
Resultatet er knallgodt.
New Orleans gir folk en viss type assosiasjoner, kanskje til dixie-jazzen, de store, marsjerende korpsene, god stemning og Louis Armstrong. Skage har tatt med seg biter av alt denne smeltedigelen har å by på inn i sangene sine.
Utgangspunktet er bluesen. Krydderet er alle stikkveiene han tar.
Arne Skage er en vidunderlig gitarist og en litt mindre vidunderlig vokalist. Mer enn brukbar, for all del, og rett inn i tradisjonen av gode gitarister som tenker at de like godt kan synge sjøl, og kommer fint fra det.
Han har ikke den røsten som kan baere sangene alene, men det trenger han heller ikke. Han bruker stemmen effektivt i den enormt rike floraen av gitarer, tangenter, feler, komp, korister, blåsere, orgel og alt som er puttet inn i denne lille festen av et album.
Bare åpningssporet «Dressed up to get messed up» gjør deg småsvett og oppstemt. Tittelsporet «Procastination blues» er en litt roligere biltur gjennom landsbygd, en stødig cajunblues om å stadig utsette alt som kan utsettes. Amen til det.
«King of the hill» kunne vaert et av Tom Waits’ sirkusnumre, en finfin sang med frittgående piano og tuba som setter deg rett inn i en sliten bar i New Orleans der mottoet er «why think big when you can’t thing small».
Samme Tom Waits kunne nok framført versene på «Nice and funkyfried», selv om Skages tilnaerming til den småsleipe, funky stilen er litt ryddigere. «Famous» er en herlig, ironisk blues om uforløst potensial, «Soulfood mama» en klassisk «heller ei sjikklige koge-kåna enn ei te pynt»blues. Nok en gang preges lydbildet av ekte, varme og suverent godt trakterte instrumenter, og nok en gang er det en skikkelig, skikkelig god sang.
Er det masse småfrekk gitarspilling? But of course. Sånn er det fra start til slutt. Og i dette terrenget oppdager du etter hvert at Skages stemme passer veldig godt inn. Litt rasp, litt mikrofoneffekter og hu hei, hvor det går! Han får også spilt skikkelig fra seg i det buldrende instrumentalsporet «River Road» til slutt.
Albumet er en stilmiks av blues, mardi gras, funk, cajunmusikk, R & B, litt country-triks og masse annet som hyller New Orleans. For dem som er spesielt interesserte, kan vi nevne at musikerlisten består av Reidar Larsen, Terence Higgins, John «Papa» Gros, René Coman, Dr. Bekken, Atle Rakvåg, Lars Christian Narum, Jonno Frishberg, Steve Conn og Arve Håland.
Ikke navn du kjenner igjen? Glem det, og bare hør på hvordan de spiller og synger. Oh, mama! Albumet er sjelfullt, organisk, varmt, morsomt, lekent spilt og en mangfoldig og god hyllest til mangfoldig by og musikk-kultur.
Jeg setter pengene mine på at Skage blir ropt opp når bluesprisen deles ut på Spellemann-utdelingen neste år.
Beste spor: «King of the hill», «Nice and funkyfried», «Famous».
Arlo Parks: «Collapsed in sunbeams» (Transgressive/PIAS)
Arlo Parks’ debutalbum har alt du trenger: En trøstende stemme, kjaerlighet, sladder og drama. London-kvinnen på snaue 20 år forteller at debutalbumet er fylt av nostalgi og erfaringer fra eget liv. Hun vil at det skal treffe bredt, samtidig som det er selvbiografisk og oppleves spesifikt. Det er sjelden jeg kan si meg enig med en pressemelding, men i dette tilfellet har Parks oppnådd eget mål – intet mindre, men kanskje mer. «Collapsed in sunbeams» gir oss et intimt innblikk i livet til en ung kvinne, samtidig som hun på mesterlig vis skildrer universelle situasjoner og følelser. Et høydepunkt er «Caroline». Låten tar for seg en krangel mellom et ukjent par i Londons gater. Parks observerer, skriver ned og lager musikk av det hele. Et brudd, sosialantropologi og vakker musikk i ett. Stemmen hennes føles trygg, mens lydbildet lar tekstene få plassen de fortjener. Dette er singersongwriter-pop og lyrikk på sitt vakreste.
Beste spor: «Hurt», «Caroline», «Green eyes».