Når slutter en bibel å vaere en bibel?
store familiebibelen fra 1953, er for alltid endret. De skjøre papirsidene er skåret ut, og erstattet med et drivverk som sender fragmenterte bilder av andre kunstneres tolkninger av jaerhimmelen sakte over skjermen som nå erstatter den stive permen. Slik forener Erland en uoppnåelig, guddommelige himmel med vår prosaiske og jordiske himmel.
Bibelen som formidler av «absolutt sannhet», har gjennomgått utallige fortolkninger og omskrivninger siden de første nedtegnelsene.
Mindre provoserende
At samtidskunsten utfordrer organisert religion er heller ikke ukjent fenomen;
Hannah Wilke (1940-1993), en av de store feminist-avantgardistene, laget i 1974 en serie på 20 fotografier av seg selv (verket heter Super-T-Art) hvor hun gjennom en slags bilde-for-bildestriptease inntar kjente «kvinner som sexobjekt»-positurer til hun ender opp som den ultimate pinup: Jesus på korset. En snedig kritikk av en samtid som fremdeles ble styrt av det rigide mannlige blikket.
Det mest kjente arbeidet i denne sammenheng er Piss Christ (1987), et fotografi som viser et plastkrusifiks med Jesus, nedsenket i kunstner Andres Serranos egen urin. Et verk som var så provoserende at katolikker protesterte i gatene og to menn brøt seg inn i museet og forsøkte å ødelegge bildet med hammer og skrutrekker.
I motsetning til kunst som har som mål å provosere eller å imøtegå religiøs laere, gir Erlands bibler rom for ettertenksomhet og refleksjoner.
Han har riktignok dekonstruert den hellige skrift, noe som sikkert sårer og/eller provoserer noen i vår lettkrenkede samtid, men det er ingen grunn til religiøs panikk: Babel er en varsom og respektfull utstilling, full av undring og delikate spørsmål, en utstilling som fortjener et stort publikum.
Men la hammer og skrutrekker bli hjemme.