Marit Krane er død

MINNEORD: Min kjaere kone, Marit Krane, sovnet fredelig inn i sin egen seng natt til 2. februar. Hun døde nesten 14 år etter at hun hadde fått dødsdommen med diagnosen Parkinson pluss MSA.

Marit ble født på Kongsberg som nummer tre i en søskenflokk på seks – fem jenter og en gutt. Hun vokste opp i et hjem preget av sterkt samhold og stor åpenhet. Det fikk ikke minst jeg erfare, som kom inn i familien som en mann ni år eldre enn Marit og med en sønn på kjøpet. Karl Johan og jeg følte oss og var akseptert som fullverdige medlemmer av familien fra første dag de ble kjent med oss. Det har vaert en stor trygghet i livet.

Marits foreldre oppmuntret alle ungene til å skaffe seg utdannelse, og Marit valgte til å begynne med å bli barnepleier. Men interessen tok snart en annen retning, og etter realskoleeksamen tatt på kveldstid, gikk hun fire år på Sørlandets Barnehagelaererskole og ble førskolelaerer.

Ferdig utdannet søkte hun jobb i Oslo, der hun allerede hadde vaert hospitant hos en legefamilie. Men da som nå, var boligmarkedet i Oslo vanskelig, så hun utvidet jobbmarkedet til hele landet. Sonjatun barnehage, med navn etter davaerende kronprinsesse Sonja, ansatte henne, og det var som førskolelaerer for min sønn jeg ble kjent med henne.

Her i Stavanger ble hennes første jobb avdelingsleder i laererhøyskolens barnehage, Krabat, der hun var til vår datter Ingrid meldte sin ankomst. Etter at Ingrid var født ble hun leder i Tananger barnehage, en jobb hun hadde til langt ut på 2000-tallet. Da ble hun headhuntet til Storevarden, dels for å overta etter en styrer som hadde sluttet, dels for å ta den krevende oppgaven å drive en barnehage i flere bygninger samtidig som barnehagen ble utbygd til å bli enda større. Dette var en stor oppgave for en frisk person. Marit hadde fått diagnosen og begynte å merke sykdommen. Men oppmuntret av gode tilbakemeldinger både fra kommunen, de ansatte, håndverkerne som bygde ut barnehagen og – først og fremst – foreldre og barn, sto hun løpet ut og ledet barnehagen til den kunne åpnes som ny og renovert.

Midt oppi den krevende jobben, hadde hun krefter og overskudd til å vaere en inspirerende mor og ektefelle, og en vennskapelig vertinne for våre barns venner og våre seilervenner. Jeg finner det mer beundringsverdig i dag enn da det sto på – da var det bare slik Marit var.

Da sykdommen tok fra Marit mye av balansen, bestemte vi oss for å selge huset i Tananger og flytte til byen, til Lervig Maritim. Der fant vi en leilighet naer havnen båten vår ligger i den dag i dag. Igjen var det Marits omtenksomme initiativ som gjorde at vi fant fram hit.

I Stavanger kom vi i kontakt med den kommunale BPA-ordningen. BPA står for Brukerstyrt Personlig Assistanse. Jeg må få bruke noen ord på å berømme kommunen for denne ordningen. Selv før den ble lovpålagt, tok kommunen selv initiativ til å skaffe oss slik hjelp da den ble oppmerksom på oss. De siste årene hadde Marit hjelp av personlige assistenter fra halv ni om morgenen til halv elleve om kvelden. Og hvilken hjelp! Damer fra mange land, inkludert Norge, fulle av arbeidslyst, humør, entusiasme og omsorg.

Jeg er kommunen og dem evig takknemlig for alt de har gjort for Marit – og dermed for meg også. Andre kommuner bør se hen til Stavanger – Stavanger er en foregangskommune på dette området.

Jeg sier som Jorunn, Marits eldste søster, sa i Lagård kapell: Vi trenger ikke å lyse fred over Marits minne. Det er fred over hennes minne.

Bjørn Aage Krane