Ulv, diesel og lykkelige høns
KOMMENTAR: Senterungdommens idiotiske forslag om å utrydde ulven i Norge er gjort mulig av ulvelobbyens krav om å frede hvert eneste av rovdyra. Denne polariseringen er dypt problematisk og handler ikke engang om ulv. Egentlig.
Før stortingsvalget for fire år siden var det mye snakk om ulv. Så mye snakk, faktisk, at Senterpartiet gjorde et meget godt valg.
For fire år siden var det bare spesialister innen et smalt fagfelt som hadde hørt om koronavirus. Det er med andre ord omtrent utelukket at noe så i bunn og grunn marginalt som rovdyrdebatt vil kunne prege valget denne gangen.
Men sikkert er det jo ikke, fordi rovdyrdebatten selvfølgelig ikke bare handler om rovdyr. Akkurat slik debatten om retten til å baere våpen i USA ikke egentlig handler om våpen, men om hvor langt myndighetene skal kunne gripe inn i borgernes frihet.
Dustevisjonen
Grunnen til at rovdyrdebatten skaper så høy temperatur, er at den illustrerer et av de riktig store problemene i den nasjonale debatten for tiden, – spriket mellom by og land. Eller mellom vern og bruk av natur.
Senterungdommens idiotiske forslag om å utrydde all ulv i Norge er en direkte konsekvens av at vi har en høylytt rovdyrlobby som synes at store rovdyr er viktigere enn levende bygder. Leder i Senterungdommen, Torleik Svelle, sørget til og med for å posere med ulvepels da han skulle fronte tulleforslaget.
Ønsket om en «nullvisjon» for ulv i et land med 1630 kilometer stort sett ubevoktet grense mot ulveparadiset Sverige er uansett synsvinkel det rene sludder. Men utspillet kjennetegner det som virker i vår polariserte og polariserende tid. Et ekstremt ønske om vern møtes med et ekstremt ønske om utrydding.
Polariseringen av debatten gjør både politikere og velgere dummere.
La dieselen brumme
Diesel-debatten, der urbanister i Oslo forsøker å innføre et forbud mot dieselbiler som er et spark i skrittet på dem som bor slik til at diesel og piggdekk er direkte fornuftig, er egnet til å skape liknende følelser. I raseri over det de med rette betrakter som en nedlatende og livsfjern holdning innenfor Ring 3 i Oslo, sverger nå folk evig lojalitet til en teknologi som uansett er på vei ut.
Om ikke så mange år vil det ikke vaere fossilbiler til salgs i det hele tatt. Og det er beviselig mer miljøvennlig å kjøre en gammel bil til den er utslitt enn å kjøpe en ny elektrisk. Hvorfor ikke la naturen gå sin gang? Kampanjen mot diesel kan paradoksalt nok gi diesel et lengre liv.
Mens jeg sitter og skriver dette, ser jeg en reklame på nettet. Den handler om kyllinger. En større matvarekjede har byttet hønserase, og en entusiastisk bonde forteller at de nye kyllingene er «mye lykkeligere». Jeg tillater meg å sette spørsmålstegn ved den påstanden. Kyllingers sjelsliv er nok fortsatt en lukket bok for oss. Men kravet om at dyrene vi dreper skal vaere «lykkelige», kommer jo fra et sted. Hadde det ikke vaert bedre om de ønsket å dø?
Kyllinger som skal bli mat, har korte og sannsynligvis nokså forvirrede liv. De er ikke veldig smarte. Det er en trøst, er det ikke? Om relativt kort tid tipper jeg det er mulig å manipulere fram kyllinger som ikke har hjerne i det hele tatt, bare et slags minimum av et nervesystem. Er det da synd på dem? Kompliserte, teoretiske spørsmål. I mellomtiden må vi bale med de mer praktiske.
Blinde flekker
For to uker siden skrev jeg om den voldsomme framgangen til Senterpartiet, og forklarte den blant annet med det store spriket mellom livsfjerne tankeeksperimenter og den praktiske virkeligheten som svaert mange velgere opplever. Reaksjonene var et eksakt speilbilde av debatten for øvrig: Jeg er enten et strålende geni eller en komplett idiot. Begge påstandene er feil.
De fleste partier har noen «blinde flekker», der de står steilt på sitt uansett hva slags motargumenter de blir servert. De borgerlige tror, uten bevis, på teorien om at skattelettelser for de rikeste gir mer velferd for alle. Fremskrittspartiet har klokkertro på strengere straffer, bortsett fra for den typen kriminalitet som partiets velgere er mest tilbøyelige til å begå.
Deler av venstresida er rørende enige om at staten må bruke mer penger, men har ikke fullt så gode svar på hvordan verdiene skal skapes i utgangspunktet. Senterpartiet tror, stikk i strid med all erfaring, at lokalpolitikere tar de beste beslutningene om bruk av naturen. Venstre mener at det er en seier for likestillingen å fjerne menn fra den biologiske likningen som resulterer i barn.
Men disse merkverdighetene faller likevel innenfor normalområdet. Ideologi er ikke alltid saerlig rasjonelt.
Trenger ikke velge
Det som bekymrer meg mer, er ideologer som setter mennesket helt utenfor. «Kloden ville klart seg mye bedre uten oss», sier de. Når en slik økologisk dommedagskult plutselig får politisk makt, kan alt skje.
Smak på ordet «landbruk». Det betyr altså bruk av land. Havbruk, bruk av hav. Mennesker er ikke forskjellige fra noen andre dyr i denne forstand. Vi er helt avhengige av å bruke, dyrke, spise.
Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge. Vi har plass til både elektriske sparkesykler og firehjulstrekkere med dieselmotor. Vi trenger ikke velge. Vi kan ha både datasentre og matjord. Vi trenger ikke velge. En politikk som gir inntrykk av at vi må velge, er grunnleggende uaerlig. Og en grunnleggende uaerlig politikk er dømt til å feile i møte med virkeligheten.
Kyllingers sjelsliv er nok fortsatt en lukket bok for oss. Men kravet om at dyrene vi dreper skal vaere «lykkelige», kommer jo fra et sted.