«Jeg skal slå dere i hjel»

JOURNALISTIKK: De profesjonsetiske problemstillingene og de komplekse vurderingene innen barnevernet mangler i Aftenbladets artikkelserie om barnevernet i Norge, «Politimakt mot barn».

Tenk deg at du er en miljøterapeut ansatt på en barnevernsinstitusjon, og at en av ungdommene du har ansvaret for blir sint. Du blir for eksempel slått etter med en jernstang, spyttet på og kanskje til og med drapstruet. Hvordan ville du følt det da? Hadde du blitt redd? Hadde du ringt politiet?

I løpet av kort tid må du, eller dere som er på jobb, ta en avgjørelse. En skjønnsmessig, faglig avgjørelse basert på mer eller mindre tydelige krav og forventninger. Knyttet til helt konkrete situasjoner. Utfordringen er at ingen saker er like, og ingen vet hvordan de vil reagere i et så skremmende øyeblikk.

Blir berørt

Stavanger Aftenblad har i disse dager lansert artikkelserien «Politimakt mot barn». I denne serien blir det blant annet presentert 100 historier om barn og unge som journalistene har hentet ut fra en rekke dokumenter. I tillegg er det laget flere videosnutter med ungdommer som forteller hvordan de har opplevd sitt møte med politiet. Det er helt umulig ikke å bli berørt.

Som politiker og kommunestyrerepresentant har man et medansvar. Det er vår jobb å sørge for at barnevernstjenesten i kommunen der man bor tilbyr forsvarlige tjenester til barnets beste. Dette fremgår som et lovkrav, og i barnevernsrettslig sammenheng står også FNs barnekonvensjon sentralt.

Ulike forståelser

Dersom jeg ikke hadde hatt noe kunnskap om barnevern eller politi, hadde jeg etter å ha lest Aftenbladets artikkelserie ikke hatt spesielt mye tillit til disse instansene. Men jeg har en bakgrunn med mange år med sosialt arbeid. Derfor har jeg selv opplevd situasjoner som gjør at jeg vet hvor vanskelig det kan vaere og fatte avgjørelser når situasjonene er truende.

Også journalistene bak artiklene har sin egen forståelse. Det preger måten sakene blir fortalt og presentert på. Vi møter aldri verden forutsetningsløst. Når vi skal fortolke en tekst eller annet meningsfylt fenomen, må vi alltid ha visse ideer hva man skal se etter. Uten slike ideer ville våre undersøkelser i utgangspunktet ikke hatt noen retning.

Det betyr at også i artikkelserien «Politimakt mot barn» har journalistene hatt en idé om hva de skulle se etter. Aftenbladet fokuserer isolert på antallet saker der politiet blir tilkalt til situasjoner med truende barn og ungdommer, uten å ta hensyn til kompleksiteten og dramatikken de ansatte står i når de velger å be om hjelp fra ordensmakten.

Noe mangler

Selvsagt er det viktig å se på systemene i velferdsstaten. Ikke minst er det helt avgjørende at barn og unges rettssikkerhet blir ivaretatt. Likevel mener jeg at de profesjonsetiske problemstillingene og de komplekse vurderingene mangler i saken. Heller ikke det faktum at naer én av tre ansatte i barnevernet har vaert utsatt for vold mer enn to ganger de siste to årene, blir tatt med. Dette er også noe som hører med i denne fortellingen.

Jeg opplever at den helhetlige forståelsesrammen og kompleksiteten i disse sakene så langt ikke er presentert godt nok for leserne. Om man ønsker at artikkelserien skal føre til endringer på systemnivå, er det formålstjenlig å sørge for at alle sider blir godt belyst. Bare slik kan man sikre at ulike tiltak treffer slik man ønsker det. Da kreves det helt klart mer enn at de ulike instansene fører en årlig statistikk om hvor mange ganger politiet blir tilkalt.

Systemet skal alltid vaere åpent for konstruktiv kritikk. Det skal alltid tilstrebes en faglig praksis som er i tråd med gjeldende regler og normer. Barn skal føle seg trygge under offentlig omsorg, og de fleste av oss skjønner at det må vaere utrolig vanskelig for unge, sårbare mennesker å bli utsatt for politimakt.

Men det finnes altså også en annen side av saken. Den siden av saken får vi som leser serien, ikke ta del i. Dette er i tråd med medienes vanlige praksis når det gjelder omtale av barnevernstjenesten og institusjoner som tar seg av barn og unge under offentlig omsorg.

Mange suksesshistorier

Innenfor sosialt arbeid vil det dessverre oppstå stressende og tidvis skremmende situasjoner der det er en mulighet for at ansatte tar en dårlig vurdering. Det er realiteten. Men når det skjer, er det selvsagt ikke ut fra dårlige intensjoner. Innenfor dette fagfeltet kan man fort komme i situasjoner hvor man opplever at det kan vaere fare for liv og helse, både for seg selv og barnet man har ansvaret for.

I diskusjonen må man heller ikke glemme at de fleste som kommer i kontakt med barnevernet, er fornøyde med den hjelpen de får. Det finnes mange suksesshistorier der ute.

Man heller ikke glemme at de fleste som kommer i kontakt med barnevernet, er fornøyde med den hjelpen de får.

Det finnes mange suksesshistorier der ute.

JARLE AASLAND «Dersom jeg ikke hadde hatt noe kunnskap om barnevern eller politi, hadde jeg etter å ha lest Aftenbladets artikkelserie ikke hatt spesielt mye tillit til disse instansene. Men jeg har en bakgrunn med mange år med sosialt arbeid. Derfor har jeg selv opplevd situasjoner som gjør at jeg vet hvor vanskelig det kan vaere og fatte avgjørelser når situasjonene er truende», skriver Ine Haver i Stavanger Ap. Bildet er fra en Aftenblad-podkast i mai 2020.