En begavelse – og mye mer!
UTSTILLING: Hun er en sjelden begavelse. Men Snøfrid Hunsbedt Eienes roser er mye mer enn flinke tegninger – dette handler også om menneskets livssyklus.
Hå gamle prestegard: Snøfrid Hunsbedt Eiene. Roser: Folder. Tegning. Til 14. mars.
Rosen er – nest etter mennesket, – det mest avbildede objektet i billedkunsten. Det første kjente maleriet av en rose er en freske funnet på Kreta, som antas å stamme helt tilbake fra 1700 f. Kr. I førkristen tid symboliserte rosen gjerne Afrodite eller Venus. Senere ble den i kristne kulturer kunstnernes symbol på jomfru Maria. Men også i andre religioner og kulturer er rosen et hyppig anvendt symbol og den viser like gjerne til det feminine, til begjaer, til hemmeligheter og til uskyld.
Enten rosen er fremstilt som selve hovedmotivet i et maleri, eller som et objekt som peker til hovedmotivet, tillegger dens tilstand en egenskap. Hvilken egenskap kan avhenge av hvorvidt den er i knopp (uskyld, ungdom), i full blomst (begjaer, lyst) eller om blomstringen er over og bladene har begynt å visne (forfall, død).
Snøfrid Hunsbedt Eienes nitide rosestudier formidler roseblomsten i alle stadier av livet, og blir således en beskrivelse også av menneskers livssyklus, og hun gjør det med en overbevisning hvor selv døden gjennom den avblomstrede knuten fremstår usigelig vakker i sin sørgmodighet, mens den friske rosen er skjør og sart, men samtidig kraftfull og struttende av liv.
Fotorealistisk
Store, svart-hvite rosetegninger på papir, og i en nesten fotorealistisk gjengivelse, fyller nå galleriet på Hå gamle prestegard. Blomstene fortoner seg fløyelsmyke, med en sensuell hudlighet i kronbladene og i alle de detaljrike foldene – og det er som om man kan la hånden gli over tegningene og kjenne en virkelig rose under fingertuppene. Man kan ane hvordan kunstneren fører blyanten i en sakte, sensuell, naermest erotisk dans over papiret, og merkene og strekene som blyanten etterlater seg er som milde kjaertegn.
Hunsbedt Eiene har beveget seg svaert tett inn på motivene sine, og forstørret dem flere ganger. Det mest fremtredende blir derfor blomstens folder og luften mellom kronbladene. Hennes valgte utsnitt forsterker en opplevelse av rosene som tilnaermet vektløse.
Fargeprakt i svart-hvitt Hunsbedt Eienes svart-hvite blyanttegninger formidler like fullt blomstene i all deres fargeprakt: prosaisk vakre i knopp, duggfriske i full blomst eller vemodig visne på tampen av sin begrensede eksistens. Det er noe personlig, nesten nostalgisk over det hele, men tross det delikate uttrykket og ofte antatt «feminine» motivvalget oppleves utstillingen likevel usentimental, – mye takket vaere kunstnerens uovertrufne talent. Enten hun tegner gamle forlatte bygninger, blondegardiner eller broderte duker er det – som med rosene – med en fantastisk detaljrikdom. Dog, det som oftest slår en når man studerer Hunsbedt Eienes tegninger, er energien som ligger i skyggene. Selv på rosenes aller mørkeste partier finner vi små overflødighetshorn av nyanser. Og det er i denne dynamikken mellom lys og mørke, i og utenfor foldene, at dramatikken og spenningen oppstår, og gjør at de todimensjonale tegningene formelig sprenger seg ut av billedrammene.
For det er det som foregår i mørket, bakenfor og mellom alt det vakre, som gjør at disse bildene handler om så mye mer enn at Hunsbedt Eiene er en tegneteknisk begavelse. Hvis man går inntil bildene og studerer detaljene, vil man se at det selv i de mørkeste partiene, i skyggen dypt inne mellom rosebladenes skygger finnes det et eget, nesten evig liv.
Selv på rosenes aller mørkeste partier finner vi små overflødighetshorn av nyanser.