22. juli-oppgjøret som aldri kom
BOK: Arbeiderpartiet valgte nasjonalt sorgarbeid framfor ideologisk oppgjør etter 22. juli. Det hadde sin store verdi, men også sin pris.
Hallvard Notaker: Arbeiderpartiet og 22. juli. 311 sider. Aschehoug.
Elin L’Estrange overlevde massakren på Utøya. Mens hun ennå var i sjokk, måtte hun og andre som hadde unnsluppet drapsmannens kuler, ta over roller som andre skulle fylt. «I dagene etterpå var det partiet og LO som tok vare på mange av oss. Jeg hørte ikke noe fra kommune, helsevesen eller andre instanser før mange dager etter angrepet», skrev hun på Twitter nylig. Da hun ba fylkesordføreren om å få låne et rom slik at de som hadde overlevd og deres naere kunne møtes, fikk hun til svar at dette ikke var fylkeskommunens ansvar.
Elin L’Estrange var i gang med Hallvard Notakers bok om Arbeiderpartiet og 22. juli, og karakteriserer den som den vanskeligste av de mange bøkene om terroren hun har lest. Det går an å forstå, Notaker river skorpen av et sår hvor det har samlet seg mye puss i løpet av de siste 10 årene.
Han skriver om hvor flytende og utydelige grensene var mellom partiet og offentlige myndigheter. Partiet tok ansvar fordi ingen visste hvem som faktisk hadde det. Samtidig var partiet og AUF selve målet for angrepet. Offeret måtte hjelpe seg selv.
For å forstå dilemmaet Jens Stoltenberg havnet i da omfanget av tragedien gikk opp for ham, er det nødvendig å ha i mente Arbeiderpartiets selvforståelse som nasjonsbaerer. Partiet oppfatter regjeringskontorene som sitt naturlige habitat, og ser sin berettigelse i evnen og viljen til å styre landet. Allerede da han gikk foran kameraene for første gang, for å forberede folket på forferdelige tall, visste Stoltenberg at han måtte foreta et vanskelig valg mellom nasjonen og partiet. Ti år senere er det lettere å se konsekvensene av dette valget.
Valgets følger
Det er følgene av Stoltenbergs valg for partiet historikeren Hallvard Notaker beskriver med kirurgisk presisjon. Oppsummert kommer han fram til at i den grad nasjonen ble samlet, har statsminister Stoltenberg stor fortjeneste. I den grad det indre trykket i partiet har bygget seg opp og skapte varige sår, har partileder Stoltenberg et stort ansvar.
Notaker beskriver hvordan Stoltenberg valgte rollen som nasjonalt symbol, «som Høyblokka i menneskelig form», mens davaerende partisekretaer Raymond Johansen ble Youngstorgets, arbeiderbevegelsens og ideologiens talsmann. Johansen ville gjøre Fremskrittspartiet ansvarlig. Ikke for drapene og bomben, men for å ha naeret de ideene som til slutt endte i handlingene. I det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik blir alle partiene – unntatt Frp – framstilt som en del av en marxistisk multikulturell allianse. «Han hatet, men ikke alle like sterkt», skriver Notaker. Han kommer også flere ganger tilbake til Raymond Johansens påpekning av at den ensomme ulven kommer fra en flokk.
Problemet var at de to linjene; den nasjonale mobilisering og det ideologiske oppgjøret, ikke lot seg forene, og heller ikke kunne følges som parallelle løp. Eskil Pedersen og andre fra AUF var tydelige i sin kritikk av retorikken Frp hadde brukt, men Stoltenberg hindret at partisekretaeren sluttet seg til de klareste kritikerne.
Da Per Sandberg fra Stortingets talerstol sa at «hvis det er noen som har spilt et offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet», var reaksjonene voldsomme, på tvers av partigrensene. Mange mente det var en boble som brast. Men det var det ikke. Da både Sandberg og Siv Jensen ba om unnskyldning, trakk Arbeiderpartiet seg igjen tilbake til posisjonen hvor det nasjonale hensyn overstyrte behovet for det ideologiske oppgjøret.
Nasjonen ble samlet Stoltenbergs linje virket umiddelbart som den riktige. Nasjonen ble samlet. I Oslo stilte kirken sine lokaler til disposisjon for partiets sekretariat, i lyseblå Stavanger ble stillheten i et folkehav som byen ikke hadde sett siden fredsdagene i 1945, bare brutt av applausen for de rundt femti ungdommene fra AUF Rogaland.
Partiet holdt også igjen da mediene, som de har for vane, gikk fra ideologiske perspektiv til psykiatriske så snart det ble klart at gjerningsmannen var «en av oss». Notaker skriver at terror-begrepet brått ble mindre brukt da det ble kjent hvem som var arrestert. I stedet for å bekjempe denne dreiningen, valgte partiet å dempe sin egen retorikk og mane til samhold om rettsstaten.
Boken om partiets forhold til 22. juli er bestilt av Arbeiderpartiet, men er likevel ikke et bestillingsverk. Notaker skriver med den uavhengige historikerens frihet, men også med et tydelig ønske om å etterleve Ernest Hemingways kjente råd: «Show, don’t tell». Han avholder seg fra tydelige vurderinger, men gir likevel en overbevisende skildring av et parti som langt på vei har fått berøringsangst for tragedien. I stedet for å etablere en kort linje tilbake til kampen mot fascismen i mellomkrigstiden, valgte ledelsen, med Jens Stoltenberg i spissen, å vaere så tilbakeholdne at det eneste som står igjen er at Arbeiderpartiet er en effektiv organisasjon som tok på seg et stort og vanskelig ansvar da staten, som partiet også styrte, sviktet.
Notakers nøkterne og nøyaktige fremstilling vil bli stående som en viktig dokumentasjon av det valget Arbeiderpartiet foretok da de ble et offer for høyreekstrem terror, og av hva det kostet å suspendere oppgjøret med landskapet bak ekstremisten til fordel for det nasjonale samholdet.
Problemet var at de to linjene; den nasjonale mobilisering og det ideologiske oppgjøret, ikke lot seg forene.