Nå blir det liv!
GJESTEKOMMENTAR: Siv Jensens avgang åpner partiet for nye muligheter, men er også en knyttneve i et vepsebol som har ligget og summet en stund. Det kan fort bli bråk, personkonflikter og hard kamp om partiets fremtid.
Frp har alltid vaert i skvis mellom forskjellige retninger. Det har alltid vaert liberalister i partiet, det har vaert konservative, populister og pragmatikere. At et parti favner både Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde, tyder på at det er en del uavklarte forhold og interne spenninger. Disse vil, med Siv Jensens avgang, kunne blusse opp og kanskje eksplodere.
Siv «Ikke-Carl» Jensen
Da Siv Jensen ble valgt, var hun den eneste kandidaten, og valget vakte begeistring i hele partiet. Selv var jeg formann i FpU på den tiden og fikk observere lederskiftet på naert hold. Det var stor dramatikk den dagen Carl I. Hagen annonserte sin plan for avgang, for ingen så for seg et Frp uten Hagen. Det var likevel ingen tvil eller diskusjon om hvem som skulle overta, Jensen var partiets ubestridte kronprinsesse. Hun var opptatt av å presisere at hun ikke kom til å bli en «Carla», altså en kvinnelig utgave av Hagen, og partiet visste om og omfavnet Jensens strategi om å gjøre partiet klart for regjering.
Jensens første stortingsvalg som «statsministerkandidat» i 2009 var rekordhøye 22,9 prosent. I partiledelsen hadde vi en gjettekonkurranse i forkant av valget, og ingen var i naerheten av å tippe riktig, med unntak av salige John Alvheim som tippet 22,9. Det var en sensasjon, og Jensen befestet sin posisjon som ubestridt leder, – en bragd etter over 30 år med Hagen som partieier.
Jensen har en enorm arbeidskapasitet og har brukt mesteparten av døgnet på politisk arbeid i fire tiår. Det er forståelig og troverdig at hun nå takker nei til gjenvalg til Stortinget, da det er en forpliktelse for fire år om gangen. Slik jeg kjenner Jensen, med det enorme konkurranseinstinktet hun har, er det ikke elendige meningsmålinger som får henne til å trekke seg. Jeg tror henne når hun sier at disse tvert imot veide for at hun faktisk burde fortsette.
Ingen kronprinsesse
Når Jensen ikke tar gjenvalg som partileder og stortingskandidat, er det ingen åpenbar arvtaker som et samlet parti er begeistret for. Mange reagerte da Jensen på sin pressekonferanse torsdag anbefalte Listhaug som sin arvtaker. Jeg mistenker at Listhaug ikke er Jensens foretrukne kandidat, men så lenge hun er den eneste av de aktuelle som faktisk har sagt ja til gjenvalg til Stortinget, er det i praksis ingen andre som kan stille. Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale, som er de andre som har blitt nevnt, har begge sagt nei til gjenvalg på Stortinget. Jensens anbefaling er altså bare en konstatering av fakta.
Det er ingen unison begeistring i partiet for Listhaug som leder. Hun har en kompromissløs profil, tråkker i de andre representantenes bed når hun uttaler seg om deres fagområder, er tydelig på at hun ikke søker makt og innflytelse for partiet og er mer en «Carla» enn en «Jensen jr.». Mange av de moderate og pragmatiske tillits- og folkevalgte i Frp ble skuffet da Solvik-Olsen takket nei til Stortinget, men klamret seg til håpet om at Jensen kanskje ville sitte ut neste periode, slik at han fikk en ny sjanse til å melde seg på i en partilederkamp. Det håpet er nå borte.
Det kan smelle
Da Jensen foreslo Solvik-Olsen som nestleder, og Listhaug som partileder, beskrev hun dem som en dynamittduo.
Jeg er enig i beskrivelsen, men tror Jensen og jeg legger forskjellig betydning i uttrykket. Jeg tror dette er et samarbeid som kommer til å knirke og vaere ustabilt med muligheter for eksplosjoner.
Solvik-Olsen er en intellektuell, analyserende politikertype som tenker før han snakker. Han søker makt og samarbeid for å få gjennomslag. Han trivdes godt i regjering, hvor han fikk realisere mange av sine forslag som tidligere var blitt nedstemt, for eksempel etableringen av Nye Veier AS. Listhaug er en temperamentsfull og følelsesdrevet politiker som elsker å trykke på alle åpne sår og gni salt der hun føler det trengs. Hun elsker når de andre partiene angriper henne og trives veldig godt når hun blir skjelt ut – i hennes øyne betyr det at hun har truffet en nerve og bekrefter at hun har rett. Hun har vaert tydelig på at samarbeid og kompromisser ikke står høyt på hennes dagsorden, og hennes fremste oppgave fremover vil vaere å gå i klinsj med Senterpartiet for å få tilbake noen av velgerne som har gått dit.
Jeg kan ikke se for meg at disse ulike politikertypene skal kunne samarbeide godt i ledelsen av partiet. Solvik-Olsen er sta når han mener han har rett og vil ikke sitte stille dersom han mener Listhaug går for langt eller sier noe han er dypt uenig i. Han kommer til å si ifra, og ikke bare internt på møter. Vi skal også ha i minnet at årsaken til at Solvik-Olsen takket nei til stortingsplass var personlige, ikke at han ikke ville selv. Han ser at hans drøm om å bli partileder nå knuses. Å sitte som nestleder når du egentlig mener du burde vaert partileder og at det hadde vaert best for partiet, er kjipt.
Når Listhaug blir valgt som partileder på landsmøtet til våren, er det en leder uten et klart og forankret mandat fra organisasjonen. Mange vil føle at prosessen har gått for fort, og at de aldri har fått en reell diskusjon eller et reelt valg. Dette er ikke Listhaugs feil. Det er Jensens avgang og Solvik-Olsens nei til Stortinget som har satt partiet i den situasjonen.
Men kampen om partiets fremtid er ikke over når landsmøtet heves. Det er da den starter.
Jeg kan ikke se for meg at disse ulike politikertypene skal kunne samarbeide godt . i ledelsen av partiet.