Lov og urett
KOMMENTAR: På finurlig vis ble et selskap eid av Hitecvision overført til nye eiere, mens leverandørene sitter tilbake med ubetalte krav. Selv om operasjonen kan vaere lovlig, etterlater den spørsmål om etikk og moral i naeringslivet.
Aftenbladet kunne mandag melde at kreditorer hos selskapet Norwegian Piping (NP), et oljeserviceselskap, er i harnisk. Selskapet begjaerte oppbud med 120 millioner kroner i ubetalte regninger, noe som har brakt flere leverandører i trøbbel.
Rent umiddelbart kan dette høres ut som en nokså hverdagslig historie fra naeringslivet. Av og til får selskaper problemer, og noen ganger må selskapene kaste kortene og be om konkursbeskyttelse. Faktisk kan selskapet vaere forpliktet til å gjøre det, for det er ikke lov å drive videre dersom man ikke kan betale regningene.
Konkurs er lov
At et selskap blir slått konkurs er med andre ord ikke i seg selv kritikkverdig. Det er tvert imot et verktøy som skal sikre system og regler slik at skadene begrenses mest mulig. I praksis betyr det at selskapet settes under administrasjon av en bostyrer som har til oppgave å skaffe oversikt og fordele eventuelle gjenvaerende verdier blant dem som har penger til gode.
I dette tilfellet er det ikke avviklingen av selskapet som er stridens kjerne, men måten det ble gjort på.
Kjøp og salg
Hitecvision er et selskap som kjøper og selger andre selskaper. Ledet av mangemilliardaer Ole Ertvaag og med et team av partnere som tjener penger på å kjøpe opp selskaper de har troen på, finansiere dem og så selge med fortjeneste. Selskapene som blir kjøpt, får egenkapital i stedet for å måtte låne, og Hitecvision kan høste overskuddet dersom aksjene stiger i verdi. En vinnvinn-situasjon.
Denne forretningsmodellen har gjort Ertvaag og partnerne til velstående menn, men den har også skapt store verdier for andre og for samfunnet. Bedriftseiere og gründere har tjent penger, tusenvis av ansatte har fått sikre jobber, og samfunnet har kunnet kreve inn skatt av (deler av) overskuddet.
Det er med andre ord ingenting verken med konkurser i sin alminnelighet eller ved oppkjøpsselskaper som er kritikkverdig. Forretningsvirksomhet innebaerer å ta risiko. Og jo høyere risiko, desto høyere blir ofte fortjenesten.
Problembarn
I tilfellet Norwegian Piping dreier saken seg om hva som skjedde da selskapet fikk nye eiere. Helt siden oljeprisfallet fra 2014 har bedriften, som selger rørsystemer til oljeindustrien, slitt økonomisk. Hitecvision, som kjøpte Norwegian Piping for 129 millioner kroner, har gjentatte ganger måtte sprøyte inn frisk kapital i selskapet for å holde skuta flytende.
Da det etter hvert ble klart at selskapet ville gå over ende, ble det lagt en plan. Et spansk selskap som var interessert i å komme seg inn i det norske oljemarkedet var interessert i kontraktene NP hadde på sokkelen, blant annet med Equinor.
Problemet var at gjelden i selskapet i form av ubetalte regninger var høy, og det var fare for ytterligere elendighet i form av dagbøter i forsinkede prosjekter.
Det som hadde verdi, var kontraktene, da ansatte og et varelager verdsatt til 60 millioner kroner.
Sim sala bim!
I fjor kom så de skarpskodde advokatene i firmaet Schjødt inn i bildet. Advokatene etablerte flere selskaper som «parkeringsplasser» for verdiene i NP, som deretter ble solgt videre til det spanske selskapet. Og sim sala bim så gjenoppsto selskapene med samme navn som før operasjonen, men med nye eiere og nye organisasjonsnumre i Brønnøysundregistrene.
Kontraktene var reddet, de ansatte beholdt jobbene sine og Sparebank 1 SR-Bank, med et pant på 220 millioner kroner i kriseselskapet, kunne også trekke et lettelsens sukk.
«Søppelkassen»
Så hva er egentlig problemet? Kanskje er det ikke noe problem? Det kommer, som alltid, an på hvem du spør. Atle Eide, som inntil nylig var partner i Hitecvision og arkitekten bak etableringen av selskapet Moreld, mener i alle fall – og ikke overraskende – at de har sitt på det tørre.
Moreld, som er 100 prosent eid av Hitecvision, er selskapet som eier konsernets «problemselskaper», oljeservicebedrifter som er vanskelige å bli kvitt i kjølvannet av oljekrisen og det grønne skiftet. Av onde tunger kalt en «søppelkasse» for de dårlige investeringene.
Men igjen; alt kommer an på perspektivet. Det er hevet over tvil at Hitecvision som eier har brukt milliarder på å berge selskapene som i dag ligger under Moreldparaplyen. Et alternativ kunne ha vaert å bare kaste kortene og gå til skifteretten med dem for flere år siden.
Den som lever får se
Det som gjenstår, er å vurdere om Hitecvision har opptrådt redelig overfor leverandørene til Norwegian Piping. For disse er jo også virksomheter med ansatte og underleverandører. Hvorfor måtte de ofres? Og hvordan kunne Hitec-selskapet love dem betaling når kassa var tom?
Dette spørsmålet er det viktig å få svar på. Bostyreren i restene av det gamle Norwegian Piping skal vurdere om overføringen av verdiene til den spanske kjøperen var i tråd med loven, og kreditorene har skaffet seg advokat.
Juss og etikk er ofte to forskjellige verdener. Men til felles har de at svarene de gir, ikke er så opplagte som man skulle tro.
Det er med andre ord ingenting verken med konkurser i sin alminnelighet eller ved oppkjøpsselskaper som er kritikkverdig.