Koselig familiefilm om kule barn og helt håpløse voksne
FILM: Hvis man klarer å se forbi alle de forutsigbare karikaturene, er «H for happy» en trivelig film om en helt spesiell jente.
H for happy
Skuespillere: Miriam Margolyes, Daisy Axon, Alessandra
Tognini, Emma Booth.
Sjanger: Familiefilm. Regi: John Sheedy. Nasjonalitet: Australia. Aldersgrense: 9 år
Hvis familien trenger et lite avbrekk fra det trøstesløse gråvaeret, kan «H for happy» vaere medisinen som fungerer.
Hovedpersonen er den skoleflinke, glade Candice, en 12-åring av det slaget som kaster seg over skolearbeidet med stor iver og som ser ut til å gå løs på livet med den typen naive entusiasme som hadde vaert ganske irriterende hos en ekte person.
Det er også en del som tyder på at hun har en diagnose innenfor autisme-spekteret, selv om hun selv dementerer dette i en scene et stykke uti filmen.
Candice er på ingen måte en del av den karikerte, populaere gjengen på skolen, men får en venn når den tilsvarende ukule Douglas begynner i klassen hennes. Her er det også noen dårlig skjulte hint om at alt ikke er helt A4 i Douglas’ hode, men på barns sedvanlige vis blir verden gjerne tolket litt alternativt.
Det blir snart tydelig at Candices lystige ytre står i grell kontrast til stemningen hjemme. Mor lider av en alvorlig depresjon etter at Candices lillesøster døde i krybbedød fire år tidligere, mens far er manisk opptatt av arbeidet, omtrent uten å ense at datteren og kona eksisterer. Han er dessuten bitter uvenn med sin egen bror, etter et forretningssamarbeid som surnet en gang i fortiden.
Ikke verdens mest originale historie, altså, men den gjør jobben, mye takket vaere gode skuespillere og passelige mengder humor og varme. De fargerike, sommerlige bildene fra vakker australsk natur er heller ikke å kimse av.
Med all den påtatte optimismen, de sterke fargene og den livlige stemningen, kan man ofte glemme at dette egentlig er en film som tar opp vonde og vanskelige temaer. Regissør John Sheedy skal ha ros for å gjøre dette stoffet så forståelig og tilgjengelig for de yngste publikummerne, heldigvis uten å undervurdere dem, og uten å overforklare alt. For oss gamle fungerer det også fint å se en dysfunksjonell familie skildret fra et barns perspektiv, uten bebreidelser og bitterhet, men med en herlig naiv forestilling om hvordan problemene kan løses. Så blir det tilsvarende hjerteskjaerende hver gang foreldrene ikke klarer å respondere slik Candice hadde håpet.
Elskeren, eselet og meg
Skuespillere: Laure Calamy, Benjamin Lavernhe, Olivia Côte, Marc Fraize, Jean-Pierre Martins, Louise Vidal. Sjanger: Komedie. Regi: Caroline Vignal. Nasjonalitet: Frankrike. Aldersgrense: Tillatt for alle.
Tidlig på 90-tallet gikk en fransk såpeserie som het «Helene og gutta» på tv. Det var en herlig skrullete lavbudsjett-produksjon av det slaget som antakelig bare hadde ett kamera, derfor måtte alle skuespillerne sitte på samme side av bordet da de var på kafé. Alle rollefigurene bedrev utroskap i større eller mindre utstrekning, og ingen av dem oppførte seg slik normale mennesker gjør. Da jeg så «Elskeren, eselet og meg» kom jeg til å tenke på disse folkene igjen, for her har vi å gjøre med en hovedperson som oppfører seg like usannsynlig idiotisk. Det er bra det er et «meg» i tittelen, for denne filmen er et slags studium i hva det vil si å vaere selvopptatt. Det kan i og for seg vaere morsomt nok, men det lugger når det er meningen at vi skal heie på en protagonist av dette slaget.
Hovedpersonen er småskolelaereren Antoinette (Laure Calamy), en sjarmerende og vakker kvinne som lider av kronisk munndiaré og som har et hemmelig forhold til faren til en av sine elever. Når det viser seg at han akter å reise på sommerferie sammen med kone og barn i stedet for elskerinnen, forstår hun ingenting. Siden verken fornuften eller det moralske kompasset er påkoblet, bestemmer hun seg for å følge etter ham på fottur i Sør-Frankrike, en reise hun er et stykke under middels godt utstyrt for å gjennomføre. Hun takker også ja til å ta med seg et esel som bagasjebaerer, tilsynelatende uten å kjenne til uttrykket «sta som esel». Dermed får vi mange forsøksvis festlige scener hvor hun prøver å få sin nye følgesvenn til å gå i den retningen hun hadde tenkt, og det blir forutsigbare farse-forviklinger når hun endelig møter på sitt hjertes utkårede og hans brysomme familie.
Kanskje er det meningen at vi skal se på hovedpersonen som en slags sjarmerende og vimsete Bridget Jones-type, og hovedrolleinnehaver Calamy legger virkelig en hederlig innsats inn dette banale materialet. Dessverre er det vanskelig å se på de sentrale personene som noe annet enn litt stakkarslige. Til å vaere kategorisert som komedie er den fascinerende lite morsom. Om ikke annet byr filmen på mange flotte naturbilder og trivelige skildringer av rause, franske måltider. Det er nesten så man får lyst til å dra på tur i den franske fjellheimen selv. Helst uten esel.