Boligpolitikk på villspor
BYUTVIKLING: For en by som Stavanger er det veldig viktig å beholde og trekke til seg unge, godt kvalifiserte mennesker i etableringsfasen. Veldig få av dem ønsker seg et liv i blokk.
Arkitekt Tor O. Austigard skriver i en meget interessant kronikk i Aftenbladet 20. februar om trehusbyen Stavanger. I likhet med de fleste norske byer legger nå Stavanger kommune primaert opp til bygging av leiligheter i stedet for småhus.
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er Stavanger den av de fire største byene i Norge med høyest andel småhus og eneboliger. I underkant av 70 prosent av boligene i byen tilhører denne kategorien. Her har det imidlertid skjedd et kraftig skifte de siste 10 årene hvor bare 38 prosent tilhører denne kategorien, og dersom man følger kommuneplanen, vil trenden forsterke seg ytterligere i årene som kommer. Dette står i sterk kontrast til behovet i markedet og skaper store utfordringer for barnefamiliene.
Spørsmålet er da om kommunen egentlig vet nok om hvor og hvordan folk ønsker å bo? I boligbarometeret, som gjennomføres for Mesterhus av Norstat, svarer bare tre av ti barnefamilier at de ønsker å bo i leilighet. For en by som Stavanger er det veldig viktig å beholde og trekke til seg unge, godt kvalifiserte mennesker i etableringsfasen. Veldig få av dem ønsker seg et liv i blokk. For denne gruppen er tilgang til en liten hage og trygge oppvekstvilkår svaert viktig.
Mange av disse familiene vil trekke til nabokommunene, stikk i strid med de politiske ambisjonene om at barnefamilier skal kunne bli boende i samme område, også når barna blir eldre.
Det er lett å tenke at det ikke er plass til småhus/rekkehus i en stor by som Stavanger. Reiser man rundt i verden ser man imidlertid at det finnes mange måter å løse bebyggelse på. Mens Øst-Europa i stor grad har prioritert blokkbebyggelse og store bygårder, har England løst dette med tett småhusbebyggelse. Selv har jeg bodd i London i flere år. De fleste nordmenn kjenner til London og vet at man skal lete lenge for å finne blokkbebyggelse i denne internasjonale metropolen. Hvordan har de klart det? Det må vel ha gått ut over friområder, parker eller lignede? Vel – Jeg kan heller ikke tenke meg andre storbyer med flere og større friområder eller parker enn London.
Satsingen på leilighetsbygging langs knutepunktene er full av gode intensjoner, men er basert på en utdatert knutepunktstrategi.
Både av hensyn til behovet for ulike boligformer i markedet, og av hensyn til klima- og miljø, er det avgjørende å tenke nytt og større om knutepunktstrategien enn det som gjøres i dag. Elektriske kjøretøy, selvkjørende busser og et mer fleksibelt naerkollektivsystem gjør at større områder vil kunne betjenes effektivt av kollektivtrafikken noen år frem i tid. Jeg lar meg inspirere av Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen som snakker om baerekraftig bevegelsesfrihet. I et slikt fremtidsbilde er vi ikke bundet av dagens etablerte kollektivnettverk, men får nye tilbringertjenester, som bringer folk utslippsfritt til og fra de store knutepunktene og de store transportbaererne som tog og T-bane.