En besatt mann

STAVANGER: Advokat Arvid Sjødin (67) skulle ha pensjonert seg for lengst. Men det er to saker han nekter å slippe.

– Mens jeg lå på sykehuset, fikk jeg hatmeldinger midt på natten, smiler Arvid Sjødin. «Hvordan i helvete kan du slippe den barnemorderen ut.»

De første i Norge som fikk høre nyheten, var pasientene på gastromedisinsk sengepost ved Stavanger universitetssjukehus.

Onsdag i forrige uke fikk Sjødin meldingen direkte fra Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Som Viggo Kristiansens advokat var han én av en håndfull personer i landet som ble orientert om beslutningen før riksmediene. Kommisjonen hadde vedtatt med tre mot to stemmer at Baneheiasaken skulle gjenopptas.

– Akkurat da var smertene mine borte også, sier Sjødin.

Advokaten så ingen grunn til å holde nyheten for seg selv. Blant medpasientene hans på sengeposten var jubelen stor, forteller han.

– Det var et øyeblikk jeg har ventet lenge på. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle ligge i en sykehusseng da det kom.

Langt fra alle har delt sengepostens begeistring for advokatens engasjement i Baneheiasaken. Sjødin og hans tidligere kollega, Sigurd Klomsaet, har begjaert saken gjenopptatt flere ganger i årenes løp. Dette var sjuende forsøket. Underveis er han blitt beskyldt for å vaere kverulant, fare med konspirasjonsteorier og rippe opp i gamle sår.

– Jeg forstår at det er vondt for de etterlatte at saken kommer opp igjen. Men når jeg går inn i en sak og ser feil, så prøver jeg å rette dem opp, sier Sjødin.

Ble overbevist

Det synes ikke på ham at han nettopp har ligget en uke på sykehus. Han tar imot på et kontor med to stoler, én foran og én bak skrivebordet. En tredje stol ville ha gjort gulvet ufremkommelig.

– Hvordan kom du frem til at det er gjort feil i Baneheia-saken?

– Jeg satt hjemme i tre døgn og leste gjennom alle sakspapirene. 10.215 sider. Da jeg reiste meg igjen, var jeg overbevist om at her var det begått et justismord.

19. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) meldt savnet etter en badetur i Baneheia i Kristiansand. To døgn senere fant letemannskapene jentene skjult under noen grener. Begge voldtatt og knivdrept.

Med unntak for hendelsene 22. juli 2011 er det kanskje ingen forbrytelse i nyere tid som har rystet Norge så sterkt som Baneheia-drapene. Det gikk et lettelsens sukk over landet da to unge menn ble pågrepet og siktet i september 2000. Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) ble begge dømt for ugjerningene.

Viggo Kristiansen har i alle år hevdet at han er uskyldig. Siden 2008 har han hatt støtte fra Arvid Sjødin, som sier han har jobbet med saken uten vederlag.

– Hvorfor har du valgt å gå i krigen for akkurat Viggo Kristiansen?

– Fordi han risikerer å sitte fengslet uriktig i 30 år. Og fordi det ikke er så mange andre som bryr seg. Advokater flest har ikke empati, de tenker bare på penger.

Romanfiguren

«Han er som snytt ut av en kriminalroman», sa advokat Brynjar Meling i telefonen. Meling har vaert Sjødins kompanjong i 21 år og kjenner ham bedre enn de fleste. Han opererer fra firmaets oslokontor, Sjødin fra stavangerkontoret i St. Olavs gate 13.

«En forhenvaerende storrøyker med slitte dresser som tilbringer nettene på et knøttlite kontor med utsikt til søppelkasser, omgitt av tårnhøye papirbunker, der han slåss utrettelig mot et ignorant politi og rettsvesen.» Omtrent slik lød Melings hengivne beskrivelse av kollegaen. Men han la heller ikke skjul på at Sjødin har en side som det kan kreve noe tid å venne seg til. «Han er som besatt», advarte Meling.

En hvilken som helst setning som Sjødin begynner på, vil ifølge kollegaen alltid ende ett av to steder: Baneheia-saken eller Birgitte-saken. Og ender den et tredje sted, så er det i en sammenligning mellom de to.

– He, he. Så gale er det vel ikkje, sier Sjødin.

Foran ham på skrivebordet lyser mobilskjermen opp. Advokaten lar den lyse.

– Den største feilen ved norsk politi og rettsvesen er etter min mening at man aldri greier å luke bort forutinntattheten. Det vil si at man tidlig i en etterforskning plukker ut en hendelse som man vet man kan bevise, og i alle nye opplysninger som kommer inn, vil man siden lete etter noe som forsterker den oppfatningen man allerede har.

– Engasjementet ditt kan påføre omgivelsene en viss slitasje?

– Ja da. Det er riktig, det. Men når folk bevisst unnlater å se ting som jeg mener ligger helt oppe i dagen, når det nettopp er jobben deres å undersøke disse tingene, da begynner jeg å stille spørsmål, sier Sjødin.

– Tenk på Birgitte-saken, for eksempel.

To kasser øl

Folk som har kjent Sjødin lenge, mener rettferdighetssansen er et grunntrekk i personligheten hans. Selv sier han det er noe han har med seg fra barndomshjemmet. Han vokste opp i Vikedal i Ryfylke med tre søsken. Foreldrene drev gård. Det svenskklingende etternavnet fikk han etter farfaren, en steinhogger som hadde innvandret fra Östersund.

At han skulle ende opp som advokat, var på ingen måte opplagt. 26 år gammel hadde han kjørt drosje i Stavanger i et halvt tiår. En kveld i 1979 satte han seg ned og drakk med en kamerat.

– Vi hadde kjøpt hver vår kasse pils og skulle bestemme hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Kameraten min var student, og før klokken var to på natten hadde han overtalt meg til å bli det også. Dagen etter gikk jeg og leverte bilnøklene til drosjeeieren. To dager etter dro jeg til Bergen for å studere jus.

Han jobbet i ett år som jurist i stavangerpolitiet før han etablerte seg som forsvarsadvokat. Vanen med å jobbe gratis for klienter i pengeknipe var noe han la seg til tidlig.

– Jeg mener det er så mange feil ved norsk lov og rett at det er helt nifst. Og når noen som rammes av disse feilene, kommer til meg, er det min plikt å hjelpe dem.

Hvem som er rammet av feil, er selvsagt et diskusjonsspørsmål. «Det foreligger en rekke bevis og omstendigheter som kan tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig», skriver Gjenopptakelseskommisjonen i sin uttalelse. Sjødin er hoppende uenig. – Det finnes ingen beviser som knytter Viggo til Baneheia-drapene. Ingen. Han har ikke vaert på åstedet.

– Er det ikke strengt tatt bare to personer, Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, som kan vite det helt sikkert?

– Og jeg vet det sikkert.

– Du er den tredje som vet?

– Ja. Helt sikkert. Viggo er uskyldig.

– Er det ingen tvil i din sjel?

– Ingen tvil overhodet. Onsdag i forrige uke kom altså svaret som Sjødin har ventet på i 13 år.

Men først kom magesmertene. Han ble hasteinnlagt med det som skulle vise seg å vaere «Galleblaerebetennelse med stein».

Advokatens drøm

Allerede i 1999 begynte han å ymte om at han snart ville pensjonere seg. Han drømte om mer tid med sin sønn og lange, late ferieturer til Thailand, der kona hans er fra. At Andreas Sjødin, sønnen fra første ekteskap som nå er blitt 28, ser mer til faren, skyldes først og fremst at han jobber som fullmektig i advokatfirmaet hans.

– Jeg burde kanskje ha pensjonert meg den gangen i 2001, erkjenner han.

– Hva kom i veien?

– Birgitte-saken.

6. mai I 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs funnet voldtatt og drept i et skogholt på Karmøy. Fetteren hennes ble dømt til 14 års fengsel for drapet i 1997, men frikjent året etter. En sivil dom ble likevel stående. Fetteren var fremdeles