Glimt av lys i mørket
PLATE: Nick Cave er en mann for vonde stunder.
Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» (AWAL/Goliath)
En brutal, men svaert vakker plate plassert inn i en samfunnskatastrofe. Slik beskriver Nick Cave platen han har spilt inn sammen med Warren Ellis.
De har tidligere lagd filmmusikk sammen, og Ellis er en del av Caves backingband The Bad Seeds. I tillegg spilte begge i sideprosjektet Grinderman. Nå tar de samarbeidet et skritt videre.
Selv om de opptrer som en duo, minner musikken om den Cave har lagd etter at sønnen Arthur døde i en ulykke for seks år siden: Til tider vakker og fylt med håp, til tider klaustrofobisk trist. Det tipper likevel mer over mot det vakre denne gangen, i retning de nydelige Cave-balladene vi kjenner fra tidligere år.
Albumet åpner varsomt med Cave resiterende: There are some people trying to find out who. There are some people trying to find out why. There are some people aren’t trying to find anything, but that kingdom in the sky, ledsaget av et nakent flygel i «Hand of God».
Så legger Ellis på mer lyd, og desperasjonen kommer. Sangen begynner å ligne det Cave ga ut på første halvdel av 80-tallet, men strykerne og elektronikken skaper noe nytt og gripende.
Hand of God
Coming from the sky Gonna swim to the middle Stay out there for a while Way down low
Uroen øker i «Old time», en sang blottet for den nevnte skjønnheten:
The trees are black and history Has dragged us down to our knees
Into a cold time
Everyone’s dreams have died
Etter denne trenger vi tittelkuttet «Carnage», en myk ballade selv om teksten inneholder linjer som my uncle’s at the chopping block, turning chickens into fountains.
Det lysner når vi kommer fram til linjen it’s only love, with a little bit of rain, and I hope to see you again. En nydelig sang til tross for blodbad-tittelen. Myke strykere, vennlig koring og hele pakka.
I «White elephant» snakkesynger Cave mens ordene ligner en fri strøm av tanker og inntrykk, en stream of consciousness. Black Lives Matter-bevegelsen dukker opp underveis: A protester kneels on the neck of a statue, the statue says, ’I can’t breathe’. The protester says ’now you know how it feels’ and kicks it into the sea.
I siste halvdel av sangen kommer en brå sving, og vi ender i gospel à la hans «New morning» fra 1988. Lydbildet er litt skitnere og mørkere nå, men det fortsatt finnes trøst i ordene:
Don’t ask who
Don’t ask why
There’s a kingdom in the sky We’re all coming home
For a while
«Albuquerque» er pur vellyd, men teksten minner i første omgang om en platt korona-sang: And we won’t get to anywhere, darling, anytime this year. Så legger han på unless you take me there, og det tidløse fester sitt grep.
«Lavender fields» er ikke fullt så myk som tittelen antyder, men en ballade der 63-åringen igjen er i en søken. Atter en gang er han innom et kingdom in the sky.
Flotte «Shattered ground» er sang til kona eller til månen eller til noe helt annet. Det er lite håp å spore: I will be all alone when you are gone, and I will not make a single sound, but come softly crashing down. My pieces scattered all around, toppled on the shattered ground.
Cave avslutter med vakre «Balcony man» og sneier innom Fred Astaire, før sangen tar en vakker vending med repetering av this morning is amazing and so are you.
Helt til slutt synger han what doesn’t kill you just makes you crazier. Et øyeblikk fryktet jeg at han ville si stronger, men Cave tyr sjelden til klisjeer.
Heller ikke musikalsk. Det lyder svaert så Cave-sk det hele, men uten at han gjentar seg selv. Lydbildet endres av Ellis, som sier at alle de åtte kuttene var på plass i en eller annen form i løpet av to og en halv dag.
Dette er sanger født av lediggangen i det nedstengte samfunnet, men det er så mye mer enn bare en koronaplate. Cave rører ved de evige spørsmålene ingen har den ubestridelige fasiten på, men som vi alle før eller siden stiller oss.
Beste spor: Alle.