Leve godt med de kroppene vi har?

KRONIKK: Ronny Brede Aase i NRKserien «Eit feitt liv» vil vaere en fyr som er tykk og glad, men som lever lenge. Serien utfordrer vår kulturs myter og fordommer om vekt og slanking, men også vår forståelse av hva som er et godt liv.

Senest 6. mai har Tone Sofie Aglen i VG en kommentarartikkel, «Fedme er tungt nok. Myter og fordommer gjør det verre», som peker på at vi ikke har samme aksept for fedme som for andre aspekter ved det mangfoldige mennesket. Slik vi leser Aglen er det nødvendig å tenke over hva en spiser, men kroppsfokuset i samfunnet har en feilaktig utvikling.

Vi vil følge opp denne tematikken med innspill fra vår forskning ved UiS. Det synes å vaere på tide å få et skifte i samfunnet der kroppen får tilbake den verdien den har i seg selv.

Vår tids krav til kropp og helse

Vår vestlige kultur er fiksert på kropp og helse. Helsefokuset blir stadig større, parallelt med en overdreven interesse og bekymring for egen kropp (Svendsen, 2015). Å omskape kroppene våre framstår som et individuelt prosjekt der den enkelte er sin egen lykkes smed.

Hofmann (2016), som er medisinsk filosof, understreker at slik det individuelle ansvaret betones, kan overvekt bli uttrykk for manglende selvkontroll, latskap, liten viljestyrke og moralsk svakhet.

Den franske filosofen Foucault (1988) hevder at det moderne samfunnet har en disiplinaer kontroll over kroppene våre, og de som avviker fra normene i samfunnet blir plassert i et avvikende rom (heterotopi) (Foucault & Miskowiec, 1986). I vår kultur synes det som om overvekt og fedme er uforenlig med det å ha et godt liv.

Både helsepersonell, forskere og mannen i gata forholder seg til den overvektige kroppen som noe som er avvikende fra normen. «Ekspertveldet» på fedmefeltet er hurtigvoksende: Livsstil-coacher, ernaeringsspesialister, mentale og personlige trenere vil hjelpe oss med å slanke kroppene våre. Ved hjelp av dietter, kaloriregnskap, kognitiv terapi, mentale øvelser og trening tror vi at vi skal gå ned i vekt og dermed bli lykkelige og føle oss verdifulle. Tilnaermingene til de som har en stor kropp, er hovedsakelig basert på omskaping, omforming, og endring av kroppen. For personen med fedme kan denne forventningen resultere i tanker om at en ikke er god nok, men burde vaert en annen versjon av seg selv.

Livet satt på vent

Vi har de siste fem årene gjennomført to studier som gir innblikk i eksistensielle erfaringer ved å leve med overvekt og fedme. Disse studiene har resultert i 6 vitenskapelige publikasjoner (Furnes et al., 2020; Haga et al., 2019, Haga et al., 2020; Ueland et al., 2019, Ueland et al., 2020 og Ueland et al., 2020). Vår forskning viser at det å leve med overvekt og fedme må forstås i lys av vår tids krav til kropp, utseende og lykke. Overvekt og fedme kan virke begrensende på det livet en ønsker å leve, og begrensende på friheten til å vaere seg selv.

Personer med fedme sier at de erfarer livet som «satt på vent», for eksempel det å glede seg over livet eller å finne seg en partner, til den dagen i fremtiden når de blir slanke. Kampen mot kiloene kan overskygge alt.

Forskningen vår peker imidlertid også på at mange har en indre styrke. De gir uttrykk for at de er i ferd med å finne en måte å leve med kroppen sin på, og at de klarer å mobilisere en «motmakt» (Foucault, 1988) til å håndtere samfunnets dømmende blikk.

Vi finner også at å komme til rette med kroppen og livet sitt som det er, synes å gi nye muligheter for livsutfoldelse og helse.

Det eksistensielle perspektivet

Etter vår mening er det eksistensielle perspektivet oversett innen fedmefeltet. Både begrensningene ved å leve med fedme, men også den iboende evnen til å hanskes med både livet og den store kroppen, synes å «drukne» i iveren etter å overkomme fedmen. Helsevesenets biomedisinske tilnaerming overskygger altså den enkeltes livserfaring. Endringsfokuset kan skape skyld og skam, og paradoksalt føre til dårligere helse. Funnene våre tyder på at for den som lever med fedme, er det vesentlig å reflektere over livets muligheter og utfordre fordømmelsen.

Vi har full forståelse for at det å bekymre seg over vekta og ville gjøre noe med den, kan vaere både fornuftig og ønskelig. Men vi mener at helsepersonell bør vaere saerlig oppmerksomme på hvordan vår tids søkelys på helse og forventning om endring kan vaere med på å øke sårbarheten og eksistensielle utfordringer, saerlig for personer med overvekt og fedme. Hele dette endringsfokuset peker mot et individ som har feilet, mot et svakt menneske som har mistet kontrollen.

Vi tror at livsstilsendring som begynner med selvhat, er dømt til å mislykkes. Begynner vi med å anerkjenne kroppen som den er, kan livsstilsendring lykkes. Vi tenker at livsnyteren Ronny i «Eit feitt liv» på NRK har et godt utgangspunkt når han sier at han både er fornøyd med kroppen sin, og livet sitt.

Det er vesentlig at helsevesenet både har søkelys på den eksistensielle byrden og på personens iboende styrke til å håndtere utfordringen med fedme. Det er derfor på tide å åpne opp for den eksistensielle livserfaringen. Det som trenger endring, er ikke først og fremst kroppene våre, men forestillingen om at vi ikke kan leve et godt liv med de kroppene vi har.

Det som trenger endring, er ikke først og fremst kroppene våre, men forestillingen om at vi ikke kan leve et godt liv med de kroppene vi har.

SHUTTERSTOCK/NTB Endringsfokuset kan skape skyld og skam, og paradoksalt føre til dårligere helse. Funnene våre tyder på at for den som lever med fedme, er det vesentlig å reflektere over livets muligheter og utfordre fordømmelsen.